Den fornybare fare

Fornybar energi er en sterk trussel mot oljesektoren. Konkurransen vil skjerpes i årene fremover. Sterke faktorer peker i den fossile energiens disfavør.

De siste årene har de globale investeringene i oljeutvinning økt kraftig, men lønnsomheten er så som så. Nesten alle nye oljefunn krever en pris på minst 80 dollar fatet. I mange oljeprovinser ligger «breakeven» enda høyere.

Oljesektoren har et grunnleggende og tiltagende kostnadsproblem. Det er slutt på den billige oljen og gassen som er lett å få opp og som gir superprofitt til selskaper og eiere. Det samme er tilfelle i kullutvinning. Mange nye kullprosjekter legges på is fordi kullet man kan grave opp blir for kostbart i et stagnerende marked.

Oljesektoren har også et økende imageproblem. Det står tydelig frem at fortsatt vekst i det fossile energiforbruket leder til en klimakrise som vil ha store menneskelige og økonomiske kostnader. Det vil trenges mye petroleum lenge, men vesentlig mindre om klimapolitikken lykkes enn om den mislykkes.

Samtidig faller kostnadene i vind- og solenergi måned for måned. De fornybare utfordrerne har vunnet betydelig konkurransekraft de senere årene og det er all grunn til å tro at prisfallet vil fortsette.

De store europeiske kraftselskapenes kontinuerlige utforbakke bør være et varsel om at endringene kan ramme både selskaper og investorer hardt på pungen. Aksjonærverdier for milliarder av euro er borte, blant annet fordi sol- og vindenergi forstyrrer de tradisjonelle forretningsmodellene kraftselskapene bygger på.

Oljesektoren har tradisjonelt betraktet fornybar energi som en liten og ganske ubetydelig sektor som ikke har noen særlig relevans for den «egentlige» energisektoren, den som handler om leting og utvinning av olje og gass. En slik holdning er farlig i en tid hvor teknologiske, politiske og finansielle faktorer peker i retning av et omfattende skifte i det globale energibildet. Oljeselskapene bygger stort sett sitt fremtidssyn på scenarier som viser fortsatt etterspørselsvekst. Statoil, BP, Shell og Exxon har ganske like vurderinger, og spår bare forsiktige justeringer i energimiksen.

For oljeselskapene ligger risikoen på nedsiden.

  • Neste høst er det klimatoppmøte i Paris. Verdenssamfunnet gjør et nytt forsøk på å komme til enighet om en global klimaavtale. Skjerpet global klimapolitikk vil påvirke kull- og oljeetterspørselen i negativ retning. Virkningene for gassen er mer usikker, men lønnsomheten i gass vil uansett være utfordrende på grunn av kostnadene til utvinning og frakt.
  • Det er svært lite sannsynlig at man får en felles global karbonpris, men retningen vil likevel være tydelig.
  • Land som Kina og USA øker hastigheten på sin energiomlegging. Amerikanerne har svært mye å gå på når det gjelder energieffektivisering, og samtidig et meget stort potensiale når det gjelder fornybar energi. Kinesernes forurensningsproblemer gjør at politikken stadig skjerpes. Alt Kina gjør er stort i skala. Derfor vil endringer i Kinas energimiks få stor betydning i de globale markedene.
  • Teknologiske endringer truer de etablerte forretningsmodellene i energisektoren. Vind- og solenergi blir stadig billigere. Nye aktører kommer på banen med andre løsninger enn de som har dominert i den fossile energiens tidsalder. Småskala solenergi reduserer behovet for kraftleveranser fra de etablerte aktørene. Utviklingen av batteriteknologi, som Tesla leder an, vil forsere denne trenden. Desentrale løsninger som kan rulles ut raskt, overtar mer og mer for store og sentraliserte systemer som krever gigantiske enkeltinvesteringer og har lang ledetid fra beslutning til ferdigstillelse.
  • Oljeforbruk kan erstattes av andre energikilder og effektiviseres bort i mange sektorer. Et eksempel er sløsingen med penger og ressurser som bruken av olje til kraftproduksjon representerer i land i Midtøsten.
  • Finansmiljøene stiller i økende grad spørsmål ved den fossile energisektorens fremtidige lønnsomhet. Denne usikkerheten er i seg selv en risikofaktor og vil gjøre det vanskeligere og dyrere å finansiere nye prosjekter. Oljeutvinning i Arktis er en arena hvor denne trenden allerede er merkbar.
  • Politiske aktivister får i økende grad gjennomslag for at fossil energi er en trussel mot vår felles fremtid. Det beste eksempelet på dette er kampanjen for at investorer skal trekke seg ut av fossile energiselskaper, en ide som har vunnet betydelig gehør de siste par årene. Diskusjonen om Oljefondets fossilinvesteringer er et uttrykk for denne ideens kraft. Kull- og oljeselskaper risikerer stigmatisering – på samme måte som tobakken gjorde.
  • Mange store og viktige aktører i internasjonal business legger til grunn at et skifte i bærekraftig retning er underveis, og ønsker å bidra i den retningen gjennom sin strategi og sine beslutninger. I norsk kontekst er DNV det beste eksempelet.

Summen av alt dette er en utvikling der teknologi, politikk og marked etter hvert trekker i samme retning. Bildet peker entydig i den fossile energisektorens disfavør, men det er ingen som kan si eksakt hvor – og hvor fort – det går. Mens det fossile energiforbruket har økt jevnt og trutt siden den industrielle revolusjon, kan nedgangen være like om hjørnet. Av hensyn til klimaet, bør skiftet inntre raskt.

Hvordan skal oljesektoren svare?

Det farligste er å lulle seg inn i forestillinger om at fremtiden vil innebære en videreføring av tidligere trender.

En fremtidsrettet agenda vil måtte reise spørsmål om hvordan man best forholder seg i et stagnerende og etter hvert fallende marked, ikke til vekst.

Hvordan best forholde seg til teknologiske skift? Hvordan agere i politiske og finansielle omgivelser som blir mer ugunstige? Hvordan planlegge for nedgangen?

Denne teksten er først publisert i en messeavis produsert i forbindelse med ONS i Stavanger.