De siste årene har de globale investeringene i oljeutvinning økt kraftig, men lønnsomheten er så som så. Nesten alle nye oljefunn krever en pris på minst 80 dollar fatet. I mange oljeprovinser ligger «breakeven» enda høyere.

Oljesektoren har et grunnleggende og tiltagende kostnadsproblem. Det er slutt på den billige oljen og gassen som er lett å få opp og som gir superprofitt til selskaper og eiere. Det samme er tilfelle i kullutvinning. Mange nye kullprosjekter legges på is fordi kullet man kan grave opp blir for kostbart i et stagnerende marked.

Oljesektoren har også et økende imageproblem. Det står tydelig frem at fortsatt vekst i det fossile energiforbruket leder til en klimakrise som vil ha store menneskelige og økonomiske kostnader. Det vil trenges mye petroleum lenge, men vesentlig mindre om klimapolitikken lykkes enn om den mislykkes.

Samtidig faller kostnadene i vind- og solenergi måned for måned. De fornybare utfordrerne har vunnet betydelig konkurransekraft de senere årene og det er all grunn til å tro at prisfallet vil fortsette.

De store europeiske kraftselskapenes kontinuerlige utforbakke bør være et varsel om at endringene kan ramme både selskaper og investorer hardt på pungen. Aksjonærverdier for milliarder av euro er borte, blant annet fordi sol- og vindenergi forstyrrer de tradisjonelle forretningsmodellene kraftselskapene bygger på.

Oljesektoren har tradisjonelt betraktet fornybar energi som en liten og ganske ubetydelig sektor som ikke har noen særlig relevans for den «egentlige» energisektoren, den som handler om leting og utvinning av olje og gass. En slik holdning er farlig i en tid hvor teknologiske, politiske og finansielle faktorer peker i retning av et omfattende skifte i det globale energibildet. Oljeselskapene bygger stort sett sitt fremtidssyn på scenarier som viser fortsatt etterspørselsvekst. Statoil, BP, Shell og Exxon har ganske like vurderinger, og spår bare forsiktige justeringer i energimiksen.

For oljeselskapene ligger risikoen på nedsiden.

Summen av alt dette er en utvikling der teknologi, politikk og marked etter hvert trekker i samme retning. Bildet peker entydig i den fossile energisektorens disfavør, men det er ingen som kan si eksakt hvor – og hvor fort – det går. Mens det fossile energiforbruket har økt jevnt og trutt siden den industrielle revolusjon, kan nedgangen være like om hjørnet. Av hensyn til klimaet, bør skiftet inntre raskt.

Hvordan skal oljesektoren svare?

Det farligste er å lulle seg inn i forestillinger om at fremtiden vil innebære en videreføring av tidligere trender.

En fremtidsrettet agenda vil måtte reise spørsmål om hvordan man best forholder seg i et stagnerende og etter hvert fallende marked, ikke til vekst.

Hvordan best forholde seg til teknologiske skift? Hvordan agere i politiske og finansielle omgivelser som blir mer ugunstige? Hvordan planlegge for nedgangen?

Denne teksten er først publisert i en messeavis produsert i forbindelse med ONS i Stavanger.