Vi vet etter hvert mye om prosessen der næringsminister Monica Mælands valgte sin tidligere statsrådskollega Thorhild Widvey som styreleder i Statkraft, men vi vet foreløpig svært lite om hva Mæland og Widvey har tenkt å gjøre med det store og viktige statseide selskapet. Staten har i mange år vært en lite forutsigbar og vinglende eier i Statkraft. Det trengs noen politiske grep rundt selskapet som gir det gode vekstvilkår – samtidig som inntektene fra den norske vannkraften fortsatt havner i statskassen.

Statkraft er en stor eier i norsk vannkraft og høster dermed av grunnrenten som tilhører fellesskapet. I perioder med høy kraftpris blir Statkraft en pengemaskin. Når kraftprisene er lave, som nå, så faller lønnsomheten som en stein. Statkraft har også, med varierende hell, ekspandert internasjonalt. Selskapet har for eksempel tapt mye på gasskraft i Tyskland.

Det er en viktig og vanskelig politisk oppgave å utmeisle en strategi for Statkraft fra eierståsted. Mæland har sagt at hun ønsker en «ny profil». Hva som ligger i det er uklart. Det er særlig to hensyn som må ivaretas. Statkraft – eller de politiske rammene rundt selskapet – må organiseres slik at grunnrenten i den norske vannkraften tilfaller fellesskapet. Samtidig må Statkraft få rom til kraftig internasjonal vekst i markedet for fornybar energi – det er en stor sektor, og dette er et marked som vil vokse kraftig i årene fremover.

Debatter om Statkraft ender ofte i en slagordpreget skyttergravskrig der «nei til salg av arvesølvet» kommer på autopilot så fort noen sier ordet delprivatisering. Det vil være politisk umulig – og heller ikke ønskelig – med en privatisering av den norske vannkraften. Dette er ressurser som tilhører fellesskapet og som bør bli værende på statens hender. Det er imidlertid mulig å organisere eierskapet til vannkraften på en annen måte enn nå – for eksempel ved at staten eier kraftverkene direkte, og Statkraft drifter dem på statens vegne. Poenget er at grunnrenten – de ekstraordinære inntektene naturressursene representerer – må havne rett i statskassen. Inntektene vil variere med kraftprisene, akkurat som for petroleumsinntektene.

Det finnes sikkert mange modeller for en slik omorganisering og det kan være komplisert å finne en god løsning, men dette er et arbeid som Mæland og Widvey bør gå i gang med jo før jo heller.

Men den delen av Statkrafts virksomhet som ikke representerer grunnrentehøsting, kan meget godt ha private eiere og børsnoteres. Dette gjelder enten vi snakker om vindkraft i Norge eller investeringer i fornybar energi utenfor landets grenser. I motsetning til i den norske vannkraften, ligger det her ingen «ekstraprofitt». Det er kompetanse og konkurransekraft som avgjør om en investering blir bra eller dårlig. Det er heller ingen grunn til at den norske staten skal være hundreprosenteier i vannkraftverk i Albania eller vindkraft i Storbritannia. En børsnotering ville gitt Statkraft tilgang på privat kapital og størrelsen på statens andel ville vært en politisk smakssak – som i Telenor, Hydro, Statoil eller Yara. Samtidig ville staten delt risikoen med andre aktører.