Den siste boken til Ian McEwan, «What we can know», handler om noen britiske poeter, forleggere og professorer som i 2019 er uenige om hvorvidt klimaendringer er reelle og menneskeskapte eller ei. Men historien skrives hundre år senere, i 2119, hvor lavtliggende deler av Europa står under vann. Lovløsheten råder fordi institusjonene har knekket sammen. Atomkraftbrensel og atomvåpen er kommet på avveie med katastrofale konsekvenser. En akademiker leter etter savnede deler av arkivet til en av poetene for å identifisere datidens berømte menneskers holdning til klimaspørsmålet.

Spørsmål som reises, og jeg unngår å røpe fortellingens høydepunkt, er hvorvidt vi kan stole på alle deler av arkivet. Er det originalt og uberørt eller «justert» for å tilpasse den berømte poetens holdninger og spådommer til virkeligheten? I så fall av hvem? Dette er universelle spørsmål.

Vil arkivers innhold bli studert? Kan arkiv bli fiklet med? Av hvem? Hvordan vil arkiv oppfattes? Gjorde vi nok for å hindre klimaendringer?

Dette er spørsmål vi alle bør stille oss. Alle etterlater seg ikke arkiv, men likevel spor som ettertiden vil dømme oss etter.

Boken berørte meg fordi jeg i 2023 donerte mitt eget arkiv til Arkivverket. Det dekker 55 år - fra 1970 til 2025. Dette var helt sentrale tiår i miljøkampen da mye ble lagt til rette for en mer bærekraftig utvikling, og mye gikk galt.

Hadde vi alle i den perioden et etisk ansvar for å gjøre mer og skrike høyere?

Hva kan forventes av et menneske? Enten det er en poet som i McEwans bok beskriver hvor vakker verden er og at den vil kunne ødelegges? Eller det er en arkitekt som ved å tegne og få bygget bærekraftige løsninger viser vei i håp om at det ville stimulere til en intensivert debatt og handling om at løsninger finnes - innen byggeri og transport og de to sektorene som jo henger sammen?

I min siste bok, «Fragmenter av et godt liv. Arbeider 1970 - 2025», er det nettopp dette det handler om: Livsverk i miljøets tjeneste, konstruerte og byggede «bevis» på løsninger som virker, ofte 30 år før de blir allment akseptert - og arkiveringen av dokumentene relatert til disse.

Den handler om at «overnight success» ofte tar 15-20 år. Ting tar tid. Eller sagt på en annen måte, slik den britiske professoren Tim Lenton skriver i sin nye bok «Positive Tipping Points»: Det er mange konkrete eksempler på tilsynelatende «plutselige» og store, disruptive endringer som ser ut til å skje raskt, nærmest over natten, mens de faktisk skyldes stort trykk og endringsvilje over lang tid, gjerne tiår. Dette kjenner vi jo igjen fra politikken og fra klimasektoren. 

Lenton nevner elbilrevolusjonen og spesielt de tidlige norske elbilinsentivene hvor jeg spilte en rolle. Han kaller det «a-ha-effekten», en historie jeg også utdyper i min egen nye bok fordi jeg initierte den. Han nevner seilbåt-til dampbåt-revolusjonen. Han nevner solenergirevolusjonen. Vi vet nå at i 2025 produserte sol og vind mer energi i EU enn det fossil energi gjorde. Lenton nevner «Greta-effekten», Greta Thunbergs sivile ulydighet. Videre nevner han Suffragettene og Pankhurstene i Manchester og London som tidlig på 1900-tallet sloss for stemmerett for kvinner.

Problemet vårt nå er at klimasituasjonen er blitt prekær. Vi har ikke lenger tid til å vente i tiår på at endringer skal skje. På samme måte som Epstein-filene i disse dager treffer de involverte med sine usminkete sannheter, vil miljøarkivene kunne treffe folk om 50 år.