Så ble månelandingsprosjektet skrinlagt – og godt er det. Milliardene har rent unna. Enda flere ville ha gått med om det ikke ble sendt stoppordre. Mongstad-fadesen er selvfølgelig et sviende nederlag for Jens Stoltenberg og det kan skrives tykke bøker om hvorfor dette gikk galt, men uansett kreves det nå en diskusjon om hva som bør være veien videre for storskala lavkarbon- og fornybarprosjekter i Norge.

Staten har brukt meget store penger på karbonfangst gjennom testanlegget på Mongstad, mens det nesten ikke brukes ressurser på storskala-prosjekter i fornybar energi. Det forskes og utvikles for hundrevis av millioner, men når det kommer til realisering av demonstrasjonsprosjekter av industriell størrelse er det stopp. Statoils Hywind-prosjekt er et lysende eksempel. Flytende offshore vindkraft har et meget stort potensiale og Norge har komparative fortrinn. Likevel har det vært null politisk vilje hos de rødgrønne for å sikre at neste steg i utviklingen av Hywind, gjennom bygging og drift av fem-seks turbiner, skjer i Norge. Hvor helhjertet Statoil arbeider med Hywind internasjonalt er et åpent spørsmål, men etter Mongstad oppstår det et mulighetsrom som en ny regjering kan gripe. La oss ta Hywind "hjem" – kom i gang med prosjekteringen av en flytende offshore vindpark i Nordsjøen. Sett press på Statoil og skap rammebetingelser som gjør at norsk næringsliv kan ta en posisjon i en sektor innen fornybar energi som har enormt potensial.

At Norge har brukt – og fortsatt vil bruke – store ressurser på karbonfangst handler om å sikre gassens verdi når klimapolitikken for alvor begynner å bite. Dette er realpolitikk. Samtidig står karbonfangst i en klemt situasjon. Karbonfangst er rådyrt og er ikke i nærheten av å oppleve den samme kostnadsreduksjonen som man ser i vind- og solenergi. Dessuten er de store aktørene i europeisk og internasjonal energisektor under kraftig press i finansiell forstand. Å realisere gigantprosjekter med åtte-ti års planleggingshorisont er ikke veldig fristende for kraftselskaper som opplever sviktende inntjening. Kjernekraft opplever for øvrig noe av det samme tilbakeslaget.

Karbonfangst krever svært høye CO₂-priser for å kunne bli lønnsomt. Men selv med høye CO₂-priser vil det være krevende å finne gode forretningsmodeller for bygging av kraftverk med karbonfangst fordi råvareprisen er en x-faktor. Å realisere gass- eller kullkraftverk med karbonfangst krever derfor en bunnsolid politisk polstring, selv om teknologiske vanskeligheter overkommes. Når politikerne nå skal i gang med vurderinger om karbonfangst etter Mongstad, er dette et svært viktig forhold å ha med i betraktningen.