Det var knyttet store forventninger til at prosjekter for karbonfangst og -lagring (CCS) ville vinne frem i første runde av EUs konkurranse for støtte til lavkarbondemonstrasjonsprosjekter, NER300. I vinter fikk vi vite at ingen CCS-prosjekter nådde frem. Den tredje store skuffelsen er Storbritannia, som til tross stor aktivitet og interesse ennå ikke har klart å inngå kontrakt og finansiering for bygging av sitt første fullskalaanlegg for karbonfangst.

Betyr tilbakeslagene et farvel til tanken om karbonfangst i Europa, eller kan månelandingen gjenoppstå med nye krefter?

Anders Bjartnes  har selvsagt rett når han på disse sidene setter spørsmålstegn ved om Norge i det hele bør satse videre på karbonfangst. Men gitt den store betydningen som karbonfangst fortsatt spiller i de fleste scenariene for et mulig lavkarbonsamfunn, er det i hvert fall på sin plass å drøfte hva Norge eventuelt kan gjøre om en ønsker å gjøre en forskjell på området.

En av de sentrale premissleverandørene for tenkingen om karbonfangst i Europa, direktør Ian Temperton i Climate Change Capital, publiserte for få dager siden en tankevekkende artikkel i tidsskriftet Environmental Finance, der han stiller spørsmålet «Who should finance CCS?». Hovedgrunnen til at vi så langt ikke har lyktes, sier han, er at vi har tenkt feil om incentivene og de industrielle ressursene som må være på plass for at karbonfangst skal ha sjanse til å lykkes.

For det første krever CCS en kombinasjon av ferdigheter og eiendeler som ikke noe enkeltselskap besitter alene. Det er en kraftstasjon festet til en kjemisk fabrikk, koblet til et olje- eller gassreservoar (eller en annen geologisk struktur). Det finnes ingen selskaper i Europa med kompetanse og portefølje på tvers av disse tre områdene. Derfor forutsetter CCS at det etableres nye selskaper, eller kombinasjoner av selskaper, hvis den skal lykkes.

For det andre er CCS ekstremt kapitalkrevende. De nye selskapene, eller kombinasjoner av selskaper, må ha organisasjon og finansielle ressurser til å levere prosjekter som koster milliarder av euro.

For det tredje ligger risikoen ikke på den mest kapitalkrevende del av prosjektet. Kraftstasjonen og den kjemiske fabrikken (produksjon og separasjon av CO₂) er de dyreste delene av CCS, men bygger på relativt veletablert teknologi og kan derfor realiseres innenfor dagens rammer. Lagring, derimot, er en relativt liten del av investeringen, men er kilden til en uforholdsmessig stor del av risikoen (for lekkasje spesielt) og vil derfor vise seg svært krevende å få finansiert.

Frem til nå har fokuset i klimapolitikken i Europa vært å sette plikten til å håndtere utslipp bort til virksomheten som slipper ut CO₂. Dette er hvordan EUs kvotesystem (EU ETS) er bygget opp. Det betyr at forventningen har vært på at kraftprodusentene håndterer sine utslipp og utvikler CCS.

Vi har valgt feil agent for investeringen, understreker Ian Temperton, og peker at kraftselskapene i Europa er utsatt for voldsom turbulens. Spesielt den kraftige veksten i vind- og solenergi har gjort kraftige innhogg i de gamle kraftmonopolenes inntekter; for tiden har de mer enn nok med å selge eiendeler, kutte kostnader og finansiere de helt nødvendige investeringene. Selv om de fikk tilstrekkelig finansiell støtte, er det lite sannsynlig av kraftselskapene ville hatt risikovilje til å satse milliarder på prosjekter der den klart største risikoen ligger på et område som de har nær null peiling på.

Ansvaret for å realisere CCS må flyttes fra nedstrøms til oppstrøms, skriver Temperton. Ideen er som følger: Hvis du leverer fossilt brensel til Europa, så vil det også kreves at du leverer en mengde sertifikater som viser at du har permanent lagret CO₂ tilsvarende en viss andel av utslippene som drivstoffet vil forårsake.

CCS-sertifikatene ville etter hvert koste kull- og oljeselskapene så mye, at de ville finne det lønnsomt å investere i anlegg for karbonfangst og -lagring. Ian Temperton peker på flere fordeler ved å flytte ansvaret over på oppstrømsselskapene. For det første, de har mer ressurser enn kraftselskapene. Dernest har de langt større forutsetninger for å forstå den risikable biten i CCS. Hydrokarbonselskaper eier rettighetene til mange av de potensielle karbonlagrene, og de har ferdigheter og kompetanse til å forstå hva som foregår under jorden. For det tredje har olje- og kullselskapene mer erfaring enn kraftselskaper i å gjennomføre store tverrfaglige utbyggingsprosjekter.

CCS skjer der hydrokarbonelskapene er pålagt å gjøre det, ellers gjør de det ikke. Kravet kan komme fra skatt eller regulering, eller der selskapene har et økonomisk insentiv til å gjøre det relatert til deres kjernevirksomhet (vanligvis økt oljeutvinning). Som eksempler nevner Temperton gassfelt som Sleipner, Gorgon (Australia) og In Salah (Algerie) samt CCS-prosjekter i Nord-Amerika som i stor grad drives frem av interessen for reinjeksjon av CO₂ for økt oljeutvinning.

Temperton går videre inn på hvordan en modell med CCS-sertifikater kunne tenkes å fungere, prissetting og manglende overholdelse. Han ser for seg en administrativt fastsatt sertifikatpris som vil måtte stige over tid slik at selskapene får langsiktige insentiver til å utvikle prosjekter, men med en langsiktig bane som konvergerer mot prisen for andre lavkarbon energikilder.

Tempertons analyse belyser også hvorfor Mongstad-prosjektet kom helt ut å kjøre. Satt på spissen, innebar modellen at Statoil ble satt til å skrive sjekker på statens regning på et prosjekt de selv hadde minimalt eierskap til. Det er bare en av grunnene til at det måtte gå galt. Den andre grunnen er at heller ikke den norske regjeringen hadde noen forestilling om hva som skulle drive frem etterspørselen etter CCS, etter at de første demonstrasjonsprosjektene var blitt bygget.

Nå er kostnadene ved fornybar energi de siste årene falt så kraftig at det slett ikke er sikkert vi trenger å bygge ut CCS i stor skala for å nå klimamålene. De neste årene blir det spesielt spennende å se hvordan kostnadene ved å lagre den variable vind- og solkraften vil utvikle seg. Dersom den faller betydelig slik mange eksperter spår, vil karbonfangst kunne bli utkonkurrert av grønn energi, i hvert fall i Europa. I land som Australia, Canada, Sør-Afrika og Kina er det nok allikevel sannsynlig at karbonfangst vil måtte tas i bruk i stor skala, om da ikke kjernekraften skulle få sin renessanse. Optimistene fikk i forrige uke også støtte fra USAs EPA (Environmental Protection Agency), som i sine nye utslippskrav til kraftsektoren i praksis har satt bom for nye kullkraftverk uten karbonfangst i USA.

Hva kan så en Solberg-regjering gjøre med den varme Mongstad-poteten den har fått i fanget, foruten å sørge for at det internasjonale utbyttet av testsenteret blir så stort og vedvarende som mulig? Det ene man kan gjøre er å arbeide sammen med andre regjeringer i EU for å sørge for at det blir etterspørsel etter karbonfangst fra kull- og oljeselskapene, f.eks ved at det utvikles CCS-sertifikater som foreslått av Temperton. Men det er et arbeid som vil ta flere år.

I mellomtiden kan Norge arbeide for å legge til rette å fjerne den store barrieren som i dag hindrer bred politisk aksept for karbonfangst i Europa.

Solberg-regjeringens «månelanding» kan være å gå i spissen for å utvikle et europeisk sentrallager for renset CO₂ på norsk sokkel.

Ifølge en fersk geologisk forskningsrapport finansiert av CLIMIT, finnes det ikke teknologiske hindringer for å gjennomføre fullskala CO₂-lagring på norsk sokkel. I rapporten pekes det på et mulig scenario som innebærer at fanget CO₂ fra Nord-Europa vil bli lagret på sokkelområdene i Nordsjøen. Lagring offshore vil by på mindre konflikter med hensyn til annen bruk av andre ressurser som grunnvann og motstand mot lagring av CO₂ på land som er et alternativ for store deler av Europa, sier rapporten, som også trekker frem at lagring av CO₂ offshore muliggjør videre bruk av CO₂ til økt oljeutvinning (EOR).

Ved å målrette FoU-innsatsen, kan Norge ta en lederrolle i visjonen om å etablere et europeisk felleslager for CO₂, skriver forskerne, som mener at det med en spissing av innsatsen er mulig å tenke seg at lageret kan etableres før 2020.

Dersom Norge i det hele skal spille en rolle på området karbonfangst og -lagring, så er det trolig her – på infrastrukturen – en Solberg-regjering kan gjøre en forskjell. Byggingen av renseanleggene må trolig vente til Statoil og karbonselskapene selv ser at det er i deres egeninteresse å satse på karbonfangst, slik de første i dag gjør det i Nord-Amerika.