Hvis vi ser på ulike scenarioer for fossil energi fremover, er det slående sammenheng mellom utslippsnivå og konsum av både kull, olje og gass. Nylig presenterte Det internasjonale energibyrået (IEA) et scenario som tar mål av seg til å si noe om effekten av Paris-avtalens mål om å stoppe global oppvarming på «godt under» to grader.

Her fremkommer det at det globale gassforbruket vil øke frem til omkring 2025 fordi gass overtar for kull i kraftsektoren. Men deretter faller gassforbruket. Fornybar energi gir billigere strøm enn gasskraft og skyver gassen ut. Gass er også en viktig kilde til oppvarming. Her effektiviseres mye etterspørsel bort, samtidig som fornybare alternativer overtar.

Distansen til utsiktene som presenteres i IEAs hovedscenario, New Policy Scenario, er stor. Utslippene i dette scenariet tilsvarer en global oppvarming på i underkant fire grader. Mens gassforbruket i klimascenarioet forutsettes å ligge 16 prosent under dagens nivå i 2050, tilsier New Policy Scenario at gassforbruket skal øke 70 prosent fra dagens nivå. Om forbruket øker kraftig, eller om det faller tilbake, vil påvirke om investeringer i gassproduksjon blir lønnsomme eller ikke.

Prisene påvirkes sterkt av forbruksnivået. I New Policy Scenario legger IEA til grunn at de europeiske gassprisene vil øke til et nivå i 2050 som er nesten tre ganger så høyt som gassprisene som ble oppnådd i markedet i 2016. I klimascenarioet når prisen en «peak» i 2030, for deretter å falle mot midten av århundret. Prisene her er langt mer moderate, men fortsatt over 2016-nivået.

IEA-tallene refererer til globale utviklingstrekk, men det samme bildet speiles hvis man ser på Europa. Ved siden av Tyskland er Storbritannia det viktigste markedet for norsk gass og britenes mål om å kutte klimautslippene vil ramme gassforbruket. Kullet blir borte i den britiske kraftsektoren litt utpå 2020-tallet, og deretter vil gassens markedsandel falle hver gang det blir satt opp et nytt solpanel eller installert en ny varmepumpe. Riktignok vil britenes importbehov øke når egenproduksjonen faller, men for eksportøren Norge er det prisen på gassen som avgjør om dette er god forretning eller ikke.

Den siste store gassutbyggingen som er vedtatt, Aasta Hansteen-feltet, tyder på at det blir magert – dersom ikke prisene raskt stiger til gamle høyder. Lønnsomhetsprisen for Aasta Hansteen-feltet ble anslått til 1,64 kroner/Sm3 da Stortinget behandlet saken i 2013. Oppnådd pris for norsk gass i 2016 var ifølge Finansdepartementet 1,47 kroner/Sm3 – altså vesentlig under nivået dette Aasta Hansteen-prosjektet må ha for å oppnå lønnsomhet.

Det er antatt at Barentshavet kan inneholde store gassressurser, men det er ingen rød løper til markedene. Lange ledetider og ditto transportveier forutsetter at det er et betalingsvillig marked for eventuell gass fra Barentshavet frem mot midten av århundret og kanskje enda lengre.

En fremtid i tråd med IEAs New Policy Scenario og store tilbakeslag i den britiske klimapolitikken gir helt andre utsikter enn et scenario der vi opplever strengere klimapolitikk som går hånd i hånd med at mer og billigere solenergi svekker markedet for gass.

Dette synliggjør risikoen knyttet for eksempel til utvikling av eventuelle gassressurser i Barentshavet og bygging av et gassrør som kan stå klart til produksjon utpå trettitallet. Pengene skal da tjenes frem mot midten av århundret og enda lengre. Som et apropos; Aasta Hansteen-funnet ble gjort i 1997 og vil være klart til produksjon drøyt 20 år etter at gassen ble påvist.

Et alternativ for norsk gass er å gjøre den CO₂-fri, enten gjennom karbonfangst og -lagring eller som hydrogen. Men veien dit er lang. Konkurransen både fra fornybar energi - og gass som kan leveres billigere enn den norske - må møtes om dette skal bli annet enn kostbare øvelser.

Det er ingen gitt å si hvordan fremtiden vil arte seg, men når klimarisiko belyses er det mulig å si noe om sammenhengene. Jo raskere energiomstillingen går, jo fortere svinner markedet for både kull, olje og gass.