Gass på vikende front

Statoils plattform til Aasta Hansteen-feltet under tauing fra Hyundai-verftet i Sør-Korea (foto: Statoil)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Gass er bedre enn kull og norsk gasseksport kutter klimautslipp i Europa. Men hva skjer med gassen i møte med strammere klimapolitikk og stadig billigere fornybar energi?
Kullet må bort, og vi må bruke vesentlig mindre olje. Det er konklusjonen i alle scenarioer som peker mot en fremtid i tråd med Paris-avtalens mål.
Gassens rolle er mer usikker. For Norge er gassens fremtid en stor sak. I 2016 eksporterte vi gass for omkring 160 milliarder kroner.
Norske politikere har i alle år solgt gassen som en del av klimaløsningen. Også i Perspektivmeldingen – som ble lagt frem av regjeringen for få dager siden – fremheves gassens rolle.
Hvordan ser gassens rolle ut i lys av overgangen til et lavutslippssamfunn? Klimarisiko er et nytt begrep, men det er bare å lære ordet. Klimarisiko refererer både til risikoen ved klimaendringer og til risikoen ved forsterket klimapolitikk og teknologisk endring. Den sistnevnte kategorien benevnes som overgangsrisiko.
Hvordan er overgangsrisikoen for gass, både på kortere og lengre sikt?
- Ingenting tilsier noen kollaps i gassetterspørselen de nærmeste ti-femten årene.
- I perioden etter 2030 er bildet mer uklart.
- Styrken i klimapolitikken og farten på energiomstillingen vil ha stor betydning for gassetterspørselen og for prisene.
- Beslutningstakere i norsk politikk og næringsliv må være klar over – og ta stilling til – disse usikkerhetsmomentene når avgjørelser om store investeringer med lang tidshorisont skal fattes.