Nature har presentert en nyttig studie som oppsummerer hva vi har tilgjengelig regionalt og totalen globalt av lagringsplass for karbonfangst og -lagring (CCS).

70 prosent ligger på land og 30 prosent under havbunn. Studien reduserer potensielle lagringsmuligheter ned til en tidel av tidligere forventninger. Hvordan kan det være en gladmelding?

Studien trykkes til brystet av folk som helst ikke vil ha CCS, og de legger vekt på at mulighetene begrenses: Carbon storage «can no longer be considered an unlimited solution to bring our climate back to a safe level», siterer Grist en av studiens forfattere.

Studien har kommet til at karbonlagre er en knapp ressurs, men i forhold til hva? Det er langt mindre lagringsmuligheter enn hva en har forutsatt, – de er ikke ubegrensede. Likevel, forskerne kommer tross alt til at mulighetene, veldig konservativt anslått, er på 1460 milliarder tonn (Gt) CO₂. Som beskrevet i studien så forutsetter et scenario fra FNs klimapanel (med 50 prosent sjanse for å nå 1,5 grader), at vi lagrer 9 Gt CO₂ pr år. Da kan det gå mer enn 160 år før studiens grense for lagring nås.

Forfatterne har en pussig tilnærming til hva deres egne resultater innebærer: «Denne studien bør være en game changer for karbonlagring». Ja, det er ikke ubegrensede lagringsmuligheter, men det er altså mer enn nok. Litt fjernt er det at de for å øke betydningen av sin studie, hevder at man ikke lenger kan hevde at «CCS kan bringe klimaet tilbake til sikkert nivå». Det er vel ingen seriøse aktører som noen gang har hevdet det.

Viktigere er det å vurdere hvilke avgrensninger de har etablert og hvordan de har brukt disse. Det lar seg ikke gjøre på landnivå selv med en gjennomgang av vedlagte underlagsmateriale.

For Norges og Storbritannias del blir regnestykkene svært underlige:

Norge hevdes i studien å ha et potensiale på 185 Gt CO₂, men med utredernes ulike filtre så reduseres dette til 6,3 Gt. Hva begrensningene er for Norge, forklares ikke. Alt nord for polarsirkelen er riktignok tatt ut, der vi har CCS tilknyttet Melkøya. Likevel, det utgjør lite av nedgangen. Det er i Nordsjøen at vi har de store mulighetene. Potensialet for å lagre CO₂ på norsk sokkel, basert på 50 år med data om sokkelen, er av Sokkeldirektoratet beregnet til ca 83 Gt CO₂. Dette tilsvarer Norges samlede utslipp av klimagasser i 1500 år, eller EUs samlede utslipp i 25 år.

Tilsvarende for Storbritannia starter studien med et potensiale for lagring på ca 100 Gt, og ender opp med 7 Gt offshore. Storbritannia har laget en tilsvarende utredning som Norge (CO₂-atlas) og kom der til 70 Gt.

Pussig nok, både Storbritannia og Norge har utredninger som viser en mulighet for lagring som er ti ganger det forskerne har kommet til. Det er vanskelig å se at teoretiske lagringsreduksjoner i en global studie skal kunne konkurrere med data som er kvalitetssikret for utlysning av konsesjoner til industriell lagring.

Alt i alt er altså studien likevel en gladmelding. Det er bra at vi har fått en gjennomgang for å få bedre fakta for denne diskusjonen, selv om de norske tallene må tas med en klype salt.