I oljens favn

Utenriksminister Espen Barth Eide omfavner oljeinteressene og omgår den åpenbare sammenhengen mellom klimapolitikk og fossil energibruk. Tynt og trist fra en klok og kunnskapsrik mann.

Utenriksminister Espen Barth Eide holdt nylig en bred energipolitisk tale overfor et publikum av olje- og finansfolk på First Securities/Swedbanks energikonferanse, et forum for beslutningstakere i – og rundt – Norges viktigste næring.

Talen er meget interessant, både på grunn av det utenriksministeren sier – og enda mer på grunn av det han omgår med taushet. Barth Eides synspunkter og vurderinger er i all hovedsak et ekko av oljeindustriens egne betraktninger.

Espen Barth Eides underliggende budskap til oljefolket er oppsummert det følgende: Kjør på, gutter! Skifergassen lager litt krusninger, men det går nok over. Verden vil etterspørre alt dere kan produsere. Og uansett hva dere skulle møte på av politisk motbør ute i verden, dere har oss i ryggen!

Den viktigste i talen er at utenriksministeren ikke forholder seg til at det er en sterk og tydelig forbindelse mellom fremtidig energiforbruk, klimautvikling og klimapolitikk. Barth Eide omgår denne ubehagelige realiteten. Han viser innledningsvis til makrotall som tilsier at det globale energiforbruket vil øke med inntil 40 prosent de neste to tiårene, og at veksten i fossil energibruk vil utgjøre den største delen.

Han sier ikke at en slik utvikling vil føre verden mot en global oppvarming som langt overstiger togradersmålet. Han unnlater å vise til at en klimautvikling i tråd med togradersbanen vil gi en langt mer moderat etterspørsel etter fossil energi. Utenriksministeren lar altså grunnlaget for sine betraktninger om det fremtidige energimarkedet være at klimapolitikken mislykkes.

Han beroliger sitt publikum. Om oljeetterspørselen sier Barth Eide, med lun ironi, at de fleste, om ikke alle, seriøse analytikere, forventer betydelig vekst, drevet av land utenfor OECD. Dette gir støtte til oljeeksportører i overskuelig fremtid, sier han. Og dette er angivelig «obvious» – altså selvsagt, udiskutabelt, åpenbart.

Men dette er ikke riktig. Det er tiltagende diskusjon om når verden vil nå «peak demand» – altså vippepunktet der oljeetterspørselen begynner å falle. Et par overskrifter i Financial Times de siste ukene er talende: «Is the end of the oil era nigh?», «Oil demand could peak within five years.”

En ny analyse fra Citibank hevder at dette kan inntreffe allerede i 2016. Energieffektivisering og overgang fra olje til gass, trekker i retning av lavere oljeforbruk. Mer effektiv bilpark, overgang fra olje til gass i transport og industri, og nedgang i oljefyrt elektrisitetsproduksjon, trekker i retning av lavere oljeforbruk. Avvikling av oljesubsidier, slik blant andre IMF tar til orde for, vil også dempe etterspørselen.

Det utenriksministeren fremstiller som nær en naturlov, er altså høyst usikkert. Når man så trekker inn klimapolitikk som faktor, fremstår Barth Eides betraktninger som ren skivebom.

IEAs tograders-scenario forutsetter at den globale oljeetterspørselen når sin topp før 2020 og deretter faller ned til et nivå i 2035 som er 10 prosent lavere enn i 2011. Også kullforbruket vender ned, raskere enn oljen. Gassforbruket øker noe, men vesentlig mindre enn i scenariene som peker mot 4-5 graders oppvarming.

Det vil om 20 år naturligvis fortsatt være behov for mye olje, kull og gass, men vesentlig mindre i en verden som håndterer klimatrusselen enn i en verden som mislykkes. Dette er «obvious», selvsagt, udiskutabelt, åpenbart.

Denne kjensgjerningen unnlater Barth Eide å nevne for sine tilhørere. Dermed overser utenriksministeren risikoen en overflod av fossile energireserver representerer. Dette er fortellingen om karbonboblen – en risiko IEA påpeker i klare ordelag, og som verdens finansmarkeder er i ferd med å ta innover seg. Store ressurser, ikke minst i nordområdene, kan bli verdiløse. Statoil er særlig utsatt, slik denne analysen fra HSBC viser. Overfor et publikum av investorer og oljefolk er det uansvarlig ikke å drøfte dette forholdet. Store investeringer kan vise seg å være bortkastede.

Når det gjelder utviklingen innen fornybar energi, bærer Espen Barth Eides tale preg av betydelige kunnskapshull. Han forholder seg ikke til det sterke prisfallet i solenergi og den disruptive effekten rask utbygging av fornybar energi representerer. Det er kombinasjonen av mye ny fornybar energi og billig kull/lave CO₂-priser som for tiden skviser ut gassen i de europeiske energimarkedene. Sol og vind fjerner pristoppene som tidligere har sikret gasskraftverkenes marginer. Kraftsektoren gjennomgår store strukturelle endringer med sterke implikasjoner for den fossile delen av energisektoren. Desentralisert og fornybar kraftproduksjon snur en hel industrisektor opp ned. Dette skjer foreløpig først og fremst i Europa, men det vil slå ut også for eksempel i USA. Fra et klimaståsted er dette utmerket, fordi CO₂-utslippene fra kraftsektoren kan reduseres raskt. Gass vil helt sikkert spille en viktig rolle, men gassaktørene må tilpasse seg en ny virkelighet.

Barth Eide snakker i talen sin mye – og godt – om de geopolitiske effektene av skifergassen. Men når det gjelder reduksjonen i CO₂-utslipp man har sett i USA, overdriver utenriksministeren gassens betydning. Analyser viser at det er kombinasjonen av gass, mer fornybar energi, og ikke minst mer energieffektive kjøretøyer, som fører til lavere utslipp. For øvrig er kullet på vei tilbake i den amerikanske kraftsektoren, som følge av noe høyere gasspriser.

Også i USA er det rask utbygging av fornybar energi som kan gjøre noe strukturelt med CO₂-utslippene fra kraftproduksjon. Mer sol og vind kan i løpet av få år frigjøre store mengder fossil energi, som i sin tur kan forsere utviklingen mot energiuavhengighet.

Utenriksministeren lover avslutningsvis i sin tale å bistå den norske oljesektoren når den beveger seg ut i verden. I tilfeller som ved terrordåden i Algerie er det selvsagt opplagt at norske myndigheter må støtte opp. Det er imidlertid mer tvilsomt om norske myndigheter skal utstede blankofullmakter som innebærer at Statoil får definere hva som er en norsk interesse. Statoil har med sine investeringer i Canada sterk interesse i å unngå regler som straffer produkter fra oljesand, slik for eksempel EUs drivstoffdirektiv legger opp til. Dette er et eksempel på at Statoils interesser i økende grad vil støte mot klimapolitikken.

Det kan vel ikke være slik at Statoils interesse er identisk med en norsk interesse? Eller vil det være sånn at oljeinteressene uansett trumfer klimapolitikken? Her kan det reises mange spørsmål som kan gi betydelig ubehag i norsk politikk i årene som kommer.

For noen ting ligger fast: Vitenskapens fortelling om at det haster å gjøre grep for å få ned klimautslippene blir bare sterkere og tydeligere. Behovet for kraftfull respons fra det internasjonale samfunnet er tiltagende. Realismen i at raske kutt kan oppnås er større enn noensinne, på grunn av den raske utviklingen i fornybar energi. En global avtale, som kan gi «trykk fra toppen», kommer forhåpentlig på plass i 2015. Dette er naturligvis en trussel mot de fossile energi-interessene. Hvor finner Norge sin plass?