I denne nyhetssaken fra Bloomberg gjør Vidar Helgesen rede for hvordan mandatet er å forstå.

Mandatet er både bredt og smalt på samme tid. Utvalget skal ikke foreslå politikkendringer (der ligger begrensningen), men kan ta for seg alle slags risikofaktorer de finner relevante (altså kan for eksempel oljeskattesystemet vurderes, dersom utvalget mener det er en risiko som er verdt å beskrive).

For petroleumsstormakten Norge er fremtidsutsiktene for olje og gass naturligvis et kjernepunkt når klimarisiko drøftes, men feltet er mye bredere enn «bare» olje og gass.

Norsk Klimastiftelse har arbeidet mye med klimarisiko de siste par årene og vi har skrevet og publisert mange saker på Energi og Klima. Arbeidet som er gjort i regi av Task Force on Climate Related Financial Disclosures under G20 har hjulpet oss til forståelse av feltet, og det vil være smart av Vidar Helgesen å be utvalget ta i bruk Michael Bloomberg og Mark Carneys verktøykasse når de skal gå løs på feltet.

Økonomisk klimarisiko handler både om effekter av klimaendringer og av klimapolitikk. Det er altså både snakk om å forstå hvordan et endret klima påvirker økonomi og næringsliv, og hvordan skjerpet klimapolitikk og ny teknologi forandrer rammene for økonomien. De innarbeidede betegnelsene på de to kategoriene er «fysisk risiko» og «overgangsrisiko». I tillegg kommer «ansvarsrisiko» som omfatter risikoen for ulike former for klimasøksmål.

Hva bør utvalget se på? Det mest opplagte er utsiktene for norsk petroleumssektor i lys av trusselen fra forsterket klimapolitikk og rask teknologisk endring – altså dieselforbud og billige elbiler. Hvilke faktorer er viktige å være oppmerksomme på når politikken skal utformes? Hvordan kan markedene for olje og gass tenkes å endre seg i tiårene fremover, og hva er tidsperspektivene for endringene som kommer? Olje og gass må vurderes for seg. Utvalget er ikke bedt om å skissere detaljene i en klimariktig oljepolitikk, men man må kunne forvente at politikerne får presentert et kart som gjør de bedre i stand til å justere kursen.

Utvalget må også se på statens finansielle plasseringer i lys av klimarisiko. Dette gjelder både Oljefondet og det statlige eierskapet i næringslivet. Om Oljefondet – gitt den norske statens øvrige engasjement i olje og gass – bør selge seg helt ut av petroleumssektoren burde være et tema, men det ser ut til at mandatet legger begrensninger når det gjelder forslag knyttet til endringer av fondets mandat. En beskrivelse av Oljefondets atferd burde imidlertid være "innenfor" - så vil det være opp til politikerne å vurdere om det er fornuftig å gjøre endringer.

Videre er det naturlig at et slikt utvalg vurderer Statens eierskap i ulike selskaper – Statoil er det mest opplagte caset, men det er også andre.

Men klimarisiko er altså ikke bare olje. Også den tradisjonelle kraftsektoren står oppe i en dramatisk endringsprosess det er naturlig at blir belyst. Mer lokal energiproduksjon og -lagring – kombinert med digitalisering – endevender hele kraftsektoren. Stikkord er billig solenergi og batterier, der europeisk politikk kanskje er viktigere for sektoren enn avgjørelser som tas i Norge.

For å kunne levere et godt resultat, er det viktig at utvalget har medlemmer som er virkelige eksperter på de teknologiske endringene som man kan ane konturene av. Skulle utvalgslederen oppleve at det mangler kompetanse knyttet til teknologier, kan utvalget hente inn ekspertise fra nasjonale og internasjonale fagmiljøer.

Mange store industrisektorer som er viktige for Norge vil bli berørt. Vannkraften er et konkurransefortrinn for energikrevende industri, men kan det tenkes at for eksempel aluminium kan lages billigere basert på solenergi der forholdene er mest gunstige? Og hva må til for at norsk industri virkelig skal kunne ta ut merverdien det betyr å være ren? Overgangen til nullutslipp representerer selvsagt ikke bare trusler, men også store muligheter for ny vekst.

Klimaendringer – den fysiske risikoen – vil også være viktig å belyse. Her er kostnader knyttet til ekstremvær et opplagt felt. Hvordan kan vi tilpasse oss best mulig? Hva må vi som samfunn være mer oppmerksomme på?

Landbruket er en sektor der både klimapolitikk og klimaendringer vil kunne gi store endringer. Forandringer langt utenfor Norges grenser vil kunne påvirke markedene for viktige råvarer som soya, mens ekstremvær i innhøstingssesongen her i landet kan gjøre oss mer sårbare.

Uten å gå i detaljer om alle tenkelige forhold bør Helgesens utvalg ta for seg de viktigste sektorene. Det er mye hjelp i analyseverktøyet som er benyttet i Bloomberg/Carneys arbeid.

Den politiske videreføringen av et slikt utvalgsarbeid vil måtte skje i mange departementer. Poenget må være å gi beslutningstakere både i politikk og næringsliv et bedre grunnlag når ny politikk og strategi skal utformes. Dette er arbeidsfordelingen som er valgt: Utvalget skal bruke sin ekspertise til å analysere og vurdere risikoen. Trengs det nye politikk for å møte den, får det komme i neste omgang. I oppfølgingen vil det være avgjørende at statsministerkontoret er på ballen.