DNBs Torbjørn Kjus hevder at utvinningen av skiferolje i USA allerede har medført en grunnleggende endring i oljemarkedet og at dette vil gi varig lavere priser – under 80 dollar i 2020. Hans analyser går stikk i strid med det som har vært et slags konsensus blant oljefolket de siste årene, nemlig at økt global etterspørsel og økte utvinningskostnader vil drive oljeprisene gradvis oppover og gi en trygg og solid økonomi i petroleumssektoren.

OEDs analyser i petroleumsmeldingen bygger på en slik verdensanskuelse. Det gjør også Statoil i sin «Energy Perspectives».

Kjus møter motbør, blant annet fra analytikerne Jarand Rystad i Rystad Energy og Trond Omdahl i Arctic Securities. Det er selvsagt ikke sikkert at Kjus har rett, men det er et poeng som oljefolket gjerne overser og som styrker poengene i DNB Markets sin analyse: Hvis det parallelt med utvinningen av ukonvensjonelle petroleumsressurser i USA skjer en rask utrulling av fornybar energi, vind og sol, vil amerikanerne kunne redusere oljeimporten enda raskere. Mer vind og sol i kraftproduksjonen vil fortrenge både kull og gass og gjøre det enda mer rasjonelt å anvende gassen som erstatning for olje i transportsektoren, et skifte som Kjus peker på at er underveis.

Tross manglende helhetlig føderal politikk, har det vært en ganske brukbar utbygging av fornybar energi i USA de siste årene. Hvordan det går i presidentvalget vil være viktig fremover. Mitt Romney ligger flat for de fossile energi-interessene, mens Obama er langt mer positiv til å legge til rette en politikk som fremmer vind og sol. Det amerikanske energidepartementets prognoser legger til grunn at vekstratene i vind og sol i årene fremover vil være meget lave – mer aggressive vekstrater vil ganske raskt gi et annet bilde. Kjernen er at økt utbygging av fornybar energi vil forsterke trendene Kjus og DNB Markets tegner.

Hva betyr så bildet Torbjørn Kjus presenterer for Norge? Lavere oljepriser vil selvfølgelig medføre lavere løpende inntekter til statskassen. For norsk økonomis utvikling over tid er det kanskje viktigere at det vil påvirke investeringene i kostbar petroleumsproduksjon. Det blir vesentlig mindre lønnsomt å jakte på kostbare og vanskelig tilgjengelige petroleumsressurser, slik som i nordområdene. Det blir mindre rasjonelt for staten å legge til rette for leting og utvinning gjennom et skattesystem som innebærer at staten tar en svært stor andel av risikoen ved leting og utbygging. Leverandørindustrien vil selvsagt raskt få merke effektene – både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedene. Det er altså ingen liten endring i rammene for Norge og landets viktigste næring som DNB Markets tegner. Det vil også kunne ha stor betydning for finansnæringens egne vurderinger i forhold til risiko. Norsk finansnæring, med DNB i spissen, er en viktig finansiell aktør i olje- og oljeservice.

Det er ikke sikkert at Kjus har rett. Men olje- og energiminister Ola Borten Moe og finansminister Sigbjørn Johnsen er nødt til å ta innover seg at han kan få rett – og erkjenne at det innebærer økt risiko for at Norge kjører for ensporet langs petroleumsavenyen. Også i Europa er det sterke tegn som tyder på at rammene for norsk petroleumsvirksomhet er i ferd med å endres. Det er sterke tegn på at gassprisene presses nedover fordi regimet med oljelinkede kontrakter er i ferd med å bryte sammen.

Dessverre er det få kunnskapsmiljøer i Norge som leverer uavhengige og helhetlige analyser av energiutviklingen globalt og hva endringene betyr for vårt lille land. Klimapolitikk, energipolitikk, teknologiutvikling og finansielle forhold må ses i sammenheng. Det finnes kompetanse i massevis, men den er i liten grad koblet sammen på en måte som gjør at man kan få et godt helhetlig blikk. Nettopp sammenheng og helhet er nødvendig for å danne seg gode bilder av situasjonen i faser med rask endring.