Det er på tide å innse at Norge er en finansnasjon, og at vi må se på hva vi kan gjøre med formuen i Oljefondet, annet enn å bare telle den. Det hadde ikke skjedd mye i Flåklypa hvis Ludvig hadde fått bestemme alt.
Det vil være politisk uansvarlig å ikke debattere hvordan et fond på over 7000 milliarder kroner skal videreutvikles, skriver artikkelforfatteren. (Øyeblikksbilde fra «telleverket» på nbim.no 25. januar 2016.)
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Jeg tror vi kan lære mye av å forstå historien, og dette gjelder definitivt også Oljefondet – som mange har ganske sterke meninger om.
Aller først må jeg si at dette er en veldig legitim debatt. Det er mange som synes – eller i hvert fall har syntes – at det er håpløst med alle forslagene om å bruke fondet til å løse alle mulige politiske mål. Det har i alle år vært en enorm motstand mot forandring i veldig innflytelsesrike miljøer, når det gjelder å endre på fondet.
Men dagens debatt om Oljefondet og klima er helt i tråd med den historiske utviklingen til fondet. Så det at en del folk er skeptiske til å bruke fondet som et verktøy, betyr ikke at det ikke er en god idé å gjøre det.
Oljefondet har faktisk videreutviklet seg i en slags tautrekking mellom de som er skeptiske til det meste av det som er nytt, og de som faktisk vil noe og som tør å tenke høyt om det.
Skeptikerne i departementet
Den aller største skeptikeren gjennom hele denne historien er nok Finansdepartementet – som formelt sett eier fondet på våre vegne.
Jeg tror det kan være nyttig å se litt på fondets eier, og hvilken rolle de har spilt ved en del milepæler. Og hvis noen synes jeg til tider er litt krass mot departementet, så kan jeg berolige dere med at selvtilliten der er helt på topp, så dette tåler de veldig godt.
Mange i Finansdepartementet ser det jo som sin jobb å si nei til nye forslag. Og den jobben tar de på største alvor. De er ganske engstelige av seg. Sånn har det alltid vært.
Da debatten om et oljefond virkelig fikk fart på seg på 80-tallet, var Finansdepartementets refleksreaksjon: "Neeeeiii, det er vi skeptisk til. Det er nok ingen god ide."
Det var flere grunner til det, men mye handler om at de ikke trodde et slikt fond kunne bli særlig stort. De tok feil.
Men heldigvis: Politikerne overprøvde dem, og så brukte man alle motforestillingene til departementet til å komme opp med en mest mulig solid modell.
Da debatten om etisk regelverk begynte på slutten av 90-tallet, var responsen den samme i departementet: "Neeeiii, det er vi skeptisk til". Det var nesten ikke måte på hvor umulig det var å innføre, og stakkars Øystein Djupedal og Framtiden i våre hender ble nærmest latterliggjort. Eller – de latterliggjort.
ble
Departementets innstilling den gangen og senere: "Verden ser ut som den gjør, det er ikke noe vi kan gjøre for å endre på den". Og akkurat det er greit å være klar over når man diskuterer mer klimavennlige investeringer i Oljefondet.
Så har vi debatten om å trekke fondet ut av kull. Responsen til departementet? "Njeeei. Skeptisk".
Men stortingspolitikerne trosset dette, og det var i grunnen helt uproblematisk. For til syvende og sist er det våre folkevalgte som skal legge de overordnede føringene.
Viktig vekselvirkning
Poenget med dette er bare å vise at departementet som eier har vært negative og tatt feil en rekke ganger, de har møtt motstand, politikerne har instruert departementet, og fondet er blitt videreutviklet.
Det har vært en vekselvirkning, der man absolutt har hørt på skeptikeren og tatt hensyn til ham, men noen ganger kan det være greit at det ikke er de mest skeptiske blant oss som har det avgjørende ordet.
Det hadde ikke skjedd mye i Flåklypa hvis Ludvig hadde fått bestemme alt – og i store deler av historien om Oljefondet har Finansdepartementet spilt rollen som nettopp Ludvig.
For å forstå den uroen og redselen mange har over at Oljefondet skal nærmest sløses bort på alle mulige gode formål, så må man også forstå at veldig mye av grunntanken til fondet ble etablert da fondet var lite – og den gangen mange faktisk trodde at det ikke kom til å bli særlig stort. Hvis man har et fond på under 200 milliarder kroner, så er det naturlig at man ikke kan bruke det til å løse alle mulige utfordringer, som veibygging, helsekøer, redde miljøet, redde fattige land og sparing til de neste generasjoner.
Men fondet er ikke lenger under 200 milliarder – det er på over 7000 milliarder, og dermed vil det være politisk uansvarlig å ikke debattere hvordan det skal videreutvikles.
Naturressurs vs finansressurs
Når man ser tilbake på oljehistorien og Oljefondets historie, så er det interessant å se hvor forskjellig vi så på oljeressursene den gangen og på finansressursene vi har nå. Vi har jo egentlig byttet – og er fortsatt i ferd med å bytte – en naturressurs til en finansiell ressurs. Vi bytter oljefat mot aksjer, obligasjoner og eiendom.
Når jeg sier "den gangen", da tenker jeg først og fremst på tidlig 1970-tallet, etter at vi gjennom en kombinasjon av griseflaks og fremsyntheten til et par folk i Utenriksdepartementet hadde sikret oss eierskapet til norsk sokkel. Da så man på oljeressursene som en mulighet til å videreutvikle nasjonen Norge. Bygge velferdsstaten. Man fikk de ti oljebudene, man la forholdene til rette for at Norge ble en aktiv deltaker på feltene, man la til rette for en underleverandørindustri – man så rett og slett at oljeressursene vi satt på ga mange muligheter og innflytelse.
Det gjør vi ikke i like stor grad når det gjelder finansressursen vår, altså Oljefondet.
Men kapital er jo faktisk makt. Kapital er innflytelse. Kapital gir muligheter.
Er du rikest, så stiller du først i køen – og på grunn av Oljefondets størrelse og innflytelse så stiller vi først i køen når det gjelder muligheter i finansmarkedene.
Man kan like det eller ikke – og kanskje er problemet at vi ikke helt liker det. Det er i grunnen noe unorsk med det å være rikest. Fordi vi tenker at de som er rikest – de har svin på skogen.
Men det er nok på tide å innse at Norge er en finansnasjon, og at vi dermed må se på hva vi kan gjøre med denne formuen, annet enn å bare telle den.
Det er som Sigbjørn Johnsen sa da jeg intervjuet ham til boken: "Oljefondet må forvaltes på en måte som det norske folket kan nikke anerkjennende til".
Derfor var det helt uproblematisk å innføre et etisk regelverk og å trekke fondet ut av kullverstingene. Spørsmålet er om det norske folket også kan nikke anerkjennende til at en liten del av fondet brukes i mer klimavennlig retning. Jeg tror det.
Forholdet til risiko
Et siste poeng jeg har lyst til å ta med, er hvor ulikt man til tider tenker i Oljefondet sammenlignet med eieren, Finansdepartementet.
Den første reaksjonen til departementet da det overraskende kom penger inn i fondet i siste halvdel av 1990-tallet, var å ha en helt passiv forvaltning. Altså, legge seg midt i saueflokken. Man kopierer bare det alle andre gjør i markedet, man kjøper gårsdagens vinnere – og ikke nødvendigvis morgendagens vinnere. For Finansdepartementet er det med andre ord per definisjon slik at det er risikabelt å ikke gjøre som alle andre.
Men å lykkes med investeringer handler ofte om å gå mot strømmen og ikke dilte etter saueflokken. Dette så vi tydelig under finanskrisen i 2008 og 2009.
Oljefondet fikk da også mulighet til å drive noe mer aktiv forvaltning – selv om den fortsatt er svært passiv – og det vi ser er en ulik tilnærming til risiko i de ulike leirene.
I fondet handler det om å få betalt for risiko. Ingen risiko, ingen gevinst. I departementet og en del andre miljøer handler det om å unngå å gjøre feil.
Det er ikke det samme. Det å ta kalkulert risiko er ikke det samme som å forsøke å aldri gjøre feil.
Denne kulturforskjellen gir noen ganske konkrete utslag, som er interessant i denne sammenhengen. Internt i Oljefondet er det en langt større forståelse for risikoen for en karbonboble. Og faktisk solgte fondet seg ut av en del verstingselskaper innenfor kull og palmeolje på eget initiativ, innenfor det svært begrensede manøvreringsrommet de hadde. Dette var før politikerne bestemte at de skulle ut av kull.
Og litt overraskende er det kanskje at man internt i fondet også bruker ikke-finansielle argumenter for hvorfor kull ikke er tingen.
Yngve Slyngstad sier i boken min: "For meg er dette med kull ganske enkelt. Vil de neste generasjonene ønske at vi hadde investert i kull? Jeg er overbevist om at det ville de ikke".
Av det kan man tolke at hvis Oljefondet hadde hatt større slingringsmonn og ikke var så detaljstyrt fra eieren, så hadde det solgt seg ut av kull tidligere.
Verdien av pragmatisme
Debatten om mer klimavennlige investeringer er en naturlig forlengelse av debatten om etisk regelverk og debatten om uttrekk av kull. Finansformuen vår gir oss noen fantastiske muligheter – men så er det også sånn at vi ikke kan bruke den til alt. Altfor mange politiske føringer kan føre til lavere avkastning. Målet må derfor være både avkastning og bidra til en mer positiv vekst.
Det er mange som har sterke meninger om hva fondet burde gjøre og hva det ikke burde gjøre. Det som har ført oss dit vi er i dag, er en god porsjon pragmatisme, og det tåler vi faktisk enda mer av.
Da jeg intervjuet Cambridge-økonomen Ha Joon Chang, sa han: "Pragmatisme er det som gjør land suksessrike".
Det er kanskje noen fornuftige ord å ta med seg videre.
