VANSKELIG KULL-AVHENGIGHET: En av gladnyhetene fra sidelinjen på COP23-konferansen, er dannelsen av en ny anti-kullallianse: "Powering past coal"-alliansen ledes av Canada og Storbritannia, og teller så langt 19 land, pluss et par canadiske provinser og den amerikanske delstaten Washington. Partene forplikter seg til å fase ut kull raskt, blant annet ved å gradvis legge ned eksisterende kullkraftverk og forby nye uten karbonfangst, og strupe finansieringen til eksisterende anlegg. Dette er kanskje ikke oppsiktsvekkende i seg selv: De færreste går med særlig entusiasme inn for fortsatt bruk av kull, selvsagt med unntak av Donald Trump, og den amerikanske delegasjonen som forsøkte å promotere kull på COP23. Likevel viser det seg å være et brensel som er vanskelig å bli helt kvitt. Blant de som sliter med kullavhengighet er Tyskland, verdens største produsent av brunkull. To forhold veier spesielt tungt her: For det første at Tyskland tjener godt på den: Ifølge en analyse fra Sandbag som kom denne uken bidrar brunkull til overskudd i tysk strømproduksjon, som tilsvarer et anlegg med ytelse på 7 GW. Dette blir til strøm som eksporteres. For det andre har tysk kullindustri lobbet lenge for å opprettholde kulldriften, fordi de frykter for landets energiforsyning som konsekvens av Tysklands plan for å fase ut kjernekraft, og det er et argument som blir hørt i Forbundsdagen. Overskuddsproduksjonen er imidlertid blitt en stein i skoen for Tyskland, fordi det utgjør totalt 59 millioner tonn CO₂-utslipp som kunne vært unngått, hvis man hadde tatt kuttet utelukkende i brunkull. Det tilsvarer de totale utslippene fra hele Ungarn. Lørdagen før COP23-forhandlingene i Bonn startet, marsjerte derfor flere tusen demonstranter i gatene for å protestere mot Tysklands kullbruk. Dagen etter stanset 2500 demonstranterproduksjonen ved den gigantiske Hambach-gruven en times kjøretur vest for Bonn. Det er imidlertid ikke bare miljøaktivister som ser på brunkullbruken som problematisk: Tidligere i høst avslørte en lekket rapport fra Tysklands miljødepartement at brunnkullavhengigheten bidrar til at Tyskland vil bomme grovt på målsetningen om klimakutt innen 2020 med minst fem, sannsynligvis nærmere 10 prosent. De som hadde håpet at forbundskansler Angela Merkel skulle benytte COP23-forhandlingene til å annonsere en innsats for å bryte med den kullbrune fortiden ble imidlertid skuffet denne uken: I talen sin på forhandlingsmøtets 10. dag innrømmet hun at kull – spesielt brunkull – var et problem, men hun skisserte ingen mulige løsninger.

VANSKELIG KULL-AVHENGIGHET II: Også kineserne sliter med kullavhengighet. Da Global Carbon Project offentliggjorde sitt karbonbudsjett for 2017 denne uken, også det i Bonn, var det – som mange sikkert har fått med seg – Kina som måtte ta mye av ansvaret for de dårlige nyhetene. Dette på grunn av landets hang til å utvinne og brenne stadig større mengder kull. Tre års utflating av utslipp blir brutt i 2017, og planeten setter ny klimagassrekord med 0,8-3,0 prosents økning i utslipp fra 2017. Som CICEROs Solveig Aamodt forklarte oss tidligere i uken, er det vanskelig for land under utvikling å kombinere ambisjoner for vekst med utslippskutt. Samtidig er det vanskelig å bli klok på Kinas strategi, som baserer seg ikke bare på kutt av kull, men også på eksport. Eller kanskje vi kan kalle det outsourcing – for mens kineserne omfavner fornybart hjemme, bygger de ut kullkraft andre steder i verden. Det er for øvrig ikke bare Tyskland og Kina som sliter med kullavhengighet: I Rotterdam vedtok kommunestyret denne uken å gjøre havnen kullfri innen 2030. Det skal de gjøre ved å ikke fornye kontrakten med Europees Massagoed Overslagbedrijf (EMO), som driver Vest-Europas største kullterminal ved havnen. Dette burde sende sjokkbølger gjennom Europas kullindustri, men gjør det kanskje ikke likevel. Problemet er nemlig at det er foretaket Rotterdam havn som har råderett over havnen og kullpolitikken dens. Rotterdam kommune eier riktignok majoriteten av aksjene, men det er havneforetaket som står for den daglige driften. De er blankt avvisende til vedtaket, og hevder også at det er klimafiendtlig. Ingen kull betyr ingen stålproduksjon, og uten stål blir det ingen nye jernbanelinjer, ingen sykler og ingen vindmøller som kan erstatte kullkraftverk, resonnerer de. Så får vi se om tonen blir en annen etter neste generalforsamling.

UTSLIPPSFRIE BUSSER: Tross kulltrøbbel, er det også spennende klimanyheter fra Kina. Denne uken ble det kjent at Shenzhen, en av Kinas og dermed verdens største byer, skal få en helt utslippsfri bussflåte, og det alt innen utgangen av året. Dette kommer ikke helt ut av løse luften: Mer enn 14.000 elektriske busser, de aller fleste fra den kinesiske produsenten BYD, kjører allerede rundt i byen, og det er bare et par hundre dieselbusser igjen, som nå skal byttes helt ut. Det som skjer i Shenzhen, en by med en befolkning på nær 12 millioner, er imidlertid mer et symptom på en generell trend i Kina, som har opplevd en voldsom vekst i produksjon og salg av fullelektriske busser. Hybridbusser opplevde en liknende vekst et par år tidligere, men har aldri nådd et volum som tilsvarer de fullelektriske. Kinesiske el-busser utgjør nå 20 prosent av det totale antallet busser i landet – mot for eksempel 1 prosent i USA. Også i EU går det vesentlig tregere, til tross for det kommisjons-sponsete programmet ZeEUS – Zero Emissions Urban Bus Systems. Med et årlig budsjett på 22,5 millioner euro og 10 prosjekter i forsøksbyer skal dette prosjektet gjøre det lettere å rulle ut elbusser på det europeiske markedet. En av forsøksbyene har siden 2013 hatt som uttalt mål å bli Europas første med helelektrisk bussflåte, og det er – hold deg fast – Bonn. Så langt er det bare seks busser på veiene der, artig nok også de fra den kinesiske produsenten BYD. Selv om Bonn er noe mindre enn Shenzhen, og det neppe kreves 14.000 busser der, kan vi nok fastslå at det er et stykke igjen til målet er nådd.