Onsdag møtes stats- og regjeringssjefer til klimasamtaler under FNs hovedforsamling i New York, organisert av FNs generalsekretær Antonio Guterres.

Med få uker igjen til årets klimatoppmøte COP30 i Belém i Brasil vil en rekke land presentere nye klimamål (NDC) for perioden frem til 2035. Størst spenning knytter det seg til Kinas bidrag. Men oppkjøringen har vært mest preget av USAs forvandling – fra viktig støttespiller for en koalisjon av land som ønsker en mer ambisiøs klimapolitikk under Joe Biden, til å trekke seg fra Parisavtalen og motarbeide internasjonalt klima- og miljøsamarbeid på en rekke fronter under Donald Trump.

Vi snakker med

Ole Adolphsen er forsker ved Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP) i Berlin. SWP gir råd til den tyske regjeringen og nasjonalforsamlingen og finansieres hovedsakelig av Forbundskanslerens kontor.

Energi og Klima har snakket med forsker Ole Adolphsen ved tankesmien Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP) i Berlin om status for den internasjonale klimapolitikken og USAs rolle kort før toppmøtet. Adolphsen er ekspert på klimapolitikk og medlem i SWPs forskningsgruppe om globale spørsmål.

Energi og Klima: – Etter åtte måneder med Trump – hvordan bør vi forstå USAs opptreden i klimapolitikken? Avtegner det seg en strategi eller et mønster?

Ole Adolphsen: – Man kan se et mønster som tydelig viser at USA systematisk prøver å hindre den globale energiomstillingen eller -transformasjonen så langt det er mulig, ved å støtte fossil energi i størst mulig grad. Det er enormt ideologisk preget. Hvis man først ser på den innenrikspolitiske dimensjonen, altså opphevelsen av Bidens hovedsatsing IRA og andre angrep på fornybar energi gjennom lovgivning, i mediene og narrativer, så går dette langt utover det de fleste forventet før og kort etter presidentvalget.

– Hvordan opptrer USA internasjonalt?

– Også internasjonalt blir det stadig tydeligere at USA oppfatter energiomstillingen som en trussel, og at de prøver å hindre den så langt det er mulig. I hvilken grad dette virkelig skjer bevisst strategisk, vil jeg ikke påstå at jeg kan vurdere – jeg tror det er for tidlig, kanskje det også er litt uvesentlig. Amerikanerne ser det som en del av det en kan kalle systemrivaliseringen mellom USA og Kina.

Under Biden hadde man litt av denne holdningen om at «det er rivalisering mellom systemene, men når det gjelder klima, samarbeider vi så godt det lar seg gjøre». Optimistisk vurdert kunne dette ses som et kappløp mot toppen: Også USA ønsket å bli ledende på alle de nye markedene og innen nye teknologier.

Nå har vi en annen type situasjon der Kina, som nå gjerne kalles en potensiell elektrostat, presenterer en helt annen energimodell enn USA. Det gjør at denne rivaliseringen får en mer systemisk karakter, og USA blir nærmest en av de sentrale fossile bremseklossene. USA har strukturelle insentiver, i hvert fall på kort sikt, til å gjøre akkurat de tingene vi ser nå. Energiminister Chris Wright prøver virkelig å tolke avtalen om handel mellom EU og USA på en måte som europeerne ikke ønsker å tolke den, nemlig så bindende som mulig med så mange reelle kontrakter om levering av gass som mulig. Man kan også tenke på ting som truslene mot landene som vil stemme for den nye avgiften i IMO som skal gi utslippskutt i internasjonal skipsfart, eller presset mot Det internasjonale energibyrået.

Så er det også hele tollspørsmålet – det er altså et enormt bredt spekter av ting som vi ikke helt klarte å forestille oss for et halvt år siden. De trekker i samme retning, akkurat mens vi har en svært ustabil situasjon i internasjonal klimapolitikk.

– Blant disse sakene hører vel også at USA trakk seg fra Just Energy Transition Partnership, og hvordan de opptrådte under forhandlingene om en global plastavtale?

– Plastforhandlingene viste tydelig denne typen fossile koalisjoner, som USA nå igjen var en del av. Dette er ikke noe nytt historisk sett, vi så allerede for flere tiår siden under FNs klimaforhandlinger at USA, for eksempel sammen med Saudi-Arabia og delvis også Russland, kan slutte seg til motstandere av de progressive aktørene. Det beste som har skjedd i klimaforhandlingene de siste tre årene, var sannsynligvis den globale gjennomgangen i Dubai i 2023. I prinsippet ble det utøvd nok press på den fossile leiren til at den svært runde formuleringen om å omstille seg bort fra fossil energi kom inn, utvilsomt med hjelp av diplomatisk press fra USA. Og når denne amerikanske innflytelsen er borte, blir det betydelig vanskeligere, det så man i Baku.

– Hvordan kan USA komme til å opptre under COP30 i Belém i november?

– Det ser ikke ut til at de kommer. De sendte ikke en delegasjon til de forberedende forhandlingene i Bonn i juni, og de ser heller ikke ut til å sende en nå – noe som sannsynligvis er å foretrekke. Spørsmålet er om de vil kommentere møtet offentlig eller øve press utenfra. Jeg tror ikke det kan utelukkes. Vi ser allerede i Brasil, for eksempel, konservative brasilianske krefter som prøver å lage et mot-arrangement under klimatoppmøtet. Det er velkjent at høyreorienterte grupper i USA og Brasil har tett kontakt.

– I teorien kunne man tenke seg at USA ville komme til Belém og opptre bevisst destruktivt?

– Teoretisk sett kunne det være slik, og det ville kanskje være enda farligere, rett og slett fordi en stor vetomakt ville være til stede, men det ser ikke slik ut.

EU har store problemer med å få vedtatt sitt nye klimamål for 2040 og det oppdaterte klimamålet (NDC) som skal sendes inn under Parisavtalen. Hvordan påvirker det utsiktene for COP30?

– Dette svekker selvfølgelig EUs forhandlingsposisjon betydelig. Først og fremst må det sies at det viktigste som skjer i år, er at landene skal levere sine NDC-er. Slik denne NDC-prosessen opprinnelig var tenkt, skal den lede til økte ambisjoner. Dette skal fungere slik at noen stater kunngjør ambisiøse mål og dermed legger press på land som har handlingsrom til å gjøre mer. Om det faktisk fungerer slik, er et annet spørsmål. Men i en ideell situasjon med USA utenfor, kunngjør EU sitt mål relativt tidlig, slik Storbritannia gjorde på COP29 i Baku i fjor. Deretter, med ni måneder til neste COP, kan man i det minste offentlig og diplomatisk legge press på land som ikke har kommet like langt, før det er klart hvilket mål de vedtar.

Et tenkt eksempel: EU og Kina kunne i USAs fravær koordinert en felles erklæring der de to blokkenes, EU og Kinas, NDC-er ble kunngjort. Det ville ha sendt svært gode signaler i ulike retninger: Om at multilateralismen skal videreføres, om forholdet mellom EU og Kina, men også om klimapolitikken generelt.

EU har blitt helt fastlåst i sin interne prosess om nytt klimamål, der det alltid var tydelig at NDC-en var et slags biprodukt av den interne prosessen. Derfor har EU nå vært mer eller mindre ute av stand til å handle i hele denne NDC-prosessen. EU har med dette fratatt seg selv mange muligheter til å øve innflytelse.

– Spørsmålet blir vel da: Hva gjør Kina nå?

– Kina står for 30 prosent av de globale utslippene og nesten 90 prosent av utslippsveksten de siste ti årene. Spørsmålet om Kinas NDC er det viktigste spørsmålet i internasjonal klimapolitikk. I hvilken grad dette kan påvirkes utenfra, er selvfølgelig alltid usikkert og i hvert fall omstridt. Men hvis man anvender en kost-nytte-analyse, må alle muligheter til å øve innflytelse på Kina utnyttes maksimalt, fordi det er den viktigste måten å påvirke internasjonale utslipp på.