Etter den kalde krigen gikk verden inn i en periode som ofte ble beskrevet som relativt stabil. De store frontene var avklart, Sovjetunionen var oppløst, og Vesten opplevde et «unipolart øyeblikk» med amerikansk dominans. I dag ser bildet annerledes ut. Geopolitisk rivalisering mellom stormaktene er tilbake, Russland utfordrer sikkerheten i Europa gjennom krigen i Ukraina, og Kina har trådt frem som både økonomisk konkurrent og politisk motpol til Vesten.

Vi snakker med

Bjørn Olav Knutsen er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Marius Nyquist Pedersen er forsker ved FFI.

Den dramatiske sikkerhetspolitiske utviklingen har gitt grobunn for debatt om prioriteringer. I mars 2025 argumentert for eksempel Unge Høyres leder Ola Svenneby for at sikkerhetspolitikken må gå foran klimatiltak. Svenneby argumenterte for at Europa først må sikre sin egen sikkerhet før det kan redde verden fra klimakrisen. Han møtte riktignok motbør, blant annet fra Høyre-nestleder Tina Bru, som fastslo at klimapolitikk også ofte er sikkerhetspolitikk. Men argumentet vender jevnlig tilbake.

Ikke minst i forbindelse med at Forsvaret også skal gjennom en energiomstilling. Energiomstilling må ikke gå bekostning av forsvarsevnen, argumenterer for eksempel den britiske Oxford-professoren Dieter Helm. Bakgrunnen er at forsvarssektoren er en av de mest energi- og karbonintensive sektorene. Helm hevder derfor at en ensidig satsing på klimakutt kan true forsvarsevnen, særlig når energiforsyningen blir mer avhengig av variable og sårbare kilder som vindkraft.

I Norge har forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt studert utviklingen nøye, både med tanke på klimaet Forsvaret må operere i fremover, men også på energiomstillingen Forsvaret skal gjennom. Vi har snakket med to av de mest sentrale i dette arbeidet, Bjørn Olav Knutsen og Marius Nyquist Pedersen.

Klima som trusselforsterker

Energi og klima: – La oss begynne med det store bildet. Hvordan påvirker klimaendringene Forsvarets evne til å operere effektivt i nordområdene i dag?

Marius Nyquist Pedersen: – Negativt, slik vi også har vist i rapporten vår. Forsvaret – og NATO for øvrig – er vant til å operere i kaldt og tørt vær, særlig i nord. Norge regnes som en slags kaldtværsekspert. Men nå ser vi stadig oftere mildere og våtere vintre. Det gir helt andre forhold: bakken blir gjørmete og bærer tunge kjøretøy dårligere, noe som igjen både øker miljøpåvirkningen og reduserer mobiliteten.

I tillegg blir det vanskeligere for soldater å kle seg riktig. Forsvaret har selv slått fast at de fleste kuldeskader skjer i temperaturer mellom 0 og 15 plussgrader – ikke i sprengkulde. Når været veksler mellom pluss og minus, blir det rett og slett vanskeligere å holde seg tørr og varm.

Til sjøs er bildet liknende. Når isen smelter, får kystvakten og Sjøforsvaret et mye større område å dekke. Men kapasiteten øker ikke tilsvarende. Samtidig gjør mer ekstremvær det vanskeligere å planlegge og gjennomføre operasjoner.

Bjørn Olav Knutsen: – I tillegg må vi se dette i lys av den geopolitiske utviklingen. Norge har lenge ønsket lavspenning i nord – «High North, Low Tension» har vært et sentralt prinsipp siden minst 2005. Men nå ser vi tendenser til det motsatte. Trump-administrasjonens interesse for Grønland er ett eksempel på økt stormaktskonkurranse i nord.

Og så er det viktig å ha med det klimafaglige. Vi har allerede nådd 1,5 graders oppvarming sammenlignet med førindustriell tid. Dette smelter isbreer, reduserer isutbredelse og gir Forsvaret et langt større geografisk ansvar.

Vi har kalt dette en «trusselmultiplikator». Klimaendringene forsterker eksisterende risikoer og endrer aktørenes handlingsrom. Forskning viser at klima alene ikke utløser væpnet konflikt, men det øker risikoen – særlig i samspill med politiske og sosioøkonomiske faktorer.

Vil kreve investeringer

– Er det gjort vurderinger av hva slags investeringer Norge bør gjøre for å møte disse utfordringene?

Marius Nyquist Pedersen: – Det arbeider vi med nå. Rapporten er ikke ferdigstilt, men noen tydelige behov har vi identifisert. I nord er det maritime domenet det viktigste – rundt 70 prosent av den arktiske regionen er hav. Det betyr at Forsvaret trenger systemer og fartøy som tåler mer ekstremvær og hurtige værskifter.

Når isen blir tynnere, brytes den lettere opp og danner drivis som kan skade fartøy. Skipsskrog må tåle dette, og tåle hyppigere storm. Navigasjon og planlegging blir også vanskeligere. Her kan teknologi hjelpe – ruteoptimalisering og bruk av droner eller ubemannede systemer gir bedre oversikt.

Droner kan også styrke tilstedeværelsen i store områder uten at man må ha bemannede fartøy der. Å øke kapasiteten med nye fartøy er både dyrt og tidkrevende, mens droner er mer fleksible og kan tas i bruk raskere.

På land handler det om mobilitet. Mildere og våtere vintre gjør det vanskelig å bevege seg. Vi må finne løsninger for tunge kjøretøy på myk og gjørmete grunn. Det er et viktig utviklingsområde.

Et nytt strategisk bilde

– Endrer dette det strategiske bildet? Da jeg var liten, fikk jeg høre at Sovjet ville ha isfrie havner og derfor kanskje ville søke seg sørover. Men er det nå mer aktuelt for aktører å operere nordover – forbi Svalbard – i stedet?

Bjørn Olav Knutsen: – Ja, det er en god observasjon. Kysten mellom Pasvik og Murmansk har riktignok alltid vært isfri. Men nå trekker iskanten seg enda lenger nordover, og det åpner nye seilingsruter. Det påvirker operasjonsmønstre og aktørenes muligheter.

Det kan også påvirke norske øvingsmønstre, både til lands og til sjøs. Mindre fast grunn på bakken og mer tilgjengelighet i nord gjør at øvelser kan bli flyttet – kanskje lenger nord enn før. Det utfordrer også den norske lavspenningspolitikken. Nå snakker vi mer om stabilitet enn lavspenning – vi har passert det punktet.

Norge forsøker fortsatt å opprettholde samarbeid med Russland på områder der det er felles interesser, som fiskeri. Men også fiskeriforvaltningen påvirkes av klimaendringer, ettersom arter beveger seg nordover, og presset øker mot områder nærmere den nye iskanten.

Økende stormaktsinteresse

– Vi har sett enkelte utspill fra Russland om såkalt norsk militarisering av Svalbard. Er dette uttrykk for økt stormaktsinteresse for nordområdene? Og hvordan bør vi forholde oss til det – gitt begrensningene i Svalbardtraktaten?

Bjørn Olav Knutsen: – Norge må kontinuerlig markere sin suverenitet på Svalbard, også overfor traktatfestede parter. Øygruppen er norsk territorium med en spesiell status. Det finnes også uenighet med enkelte allierte – særlig om sokkelen rundt Svalbard, der Norge mener havrettskonvensjonen gjelder, ikke traktaten.

Vi har bevisst valgt en fiskevernsone i stedet for økonomisk sone, og Norge ønsker ikke nye traktater i nord. Vi mener dagens regelverk er tilstrekkelig.

Marius Nyquist Pedersen: – Russland har også interesse av at Norge forvalter Svalbard ansvarlig. De har rettigheter som traktatpart, og mer å tape enn å vinne på å utfordre det direkte. I stedet bruker de hybridoperasjoner.

Da Norge avslo økt russisk innflytelse i forbindelse med traktatens 100-årsjubileum i 2020, svarte de med en mediekampanje med anklager om traktatbrudd og diskriminering. Slike påvirkningsoperasjoner er billige å gjennomføre og kan få stor effekt – særlig når de får fotfeste i sosiale medier og podkaster. Det er kanskje den største risikoen akkurat nå: ikke krig, men gråsoneoperasjoner.

Store sårbarheter

– Hva er Norges største sårbarheter for hybride trusler og sabotasje i dag – særlig med tanke på energisystemer?

Marius Nyquist Pedersen: – En stor sårbarhet er den maritime infrastrukturen. Vi ser mange mistenkelige seilingsmønstre fra russisk-eide skip, som krysser kabler og rørledninger – både digital infrastruktur og energiinfrastruktur. Hendelser i Østersjøen, der det var uklart eierskap og kinesiske kapteiner involvert, viser hvor vanskelig det er å vite hvem som står bak.

Vi har liten oversikt over hvilke hensikter skipene og mannskapene har. Det er også utfordringer knyttet til etterretning og sabotasje – spesielt i nord, hvor mange av disse fartøyene opererer. Det er betydelig risiko knyttet til dette.

Bjørn Olav Knutsen: – Etter at Russland invaderte Ukraina i 2022, ble Norge den viktigste gasseksportøren til Europa. Gassco har ansvar for 8800 km med rørledninger i Nordsjøen – det er enormt sårbart, og vanskelig å overvåke.

Situasjonen i nordområdene er foreløpig roligere enn i Østersjøen og Svartehavet, men det betyr ikke at vi kan senke skuldrene. Klimaendringer og stormaktsinteresse, særlig knyttet til mineraler og ressurser i Arktis, kan endre dette bildet.

– Er det noen lærdom fra Ukraina-krigen eller hendelser i Østersjøen vi bør ta med oss?

Bjørn Olav Knutsen: – Vi må tenke totalforsvar i alt vi gjør. Det handler ikke bare om militære vurderinger, men om sikkerhetsperspektivet i alle politiske beslutninger. Resiliens og beredskap må integreres i alle sektorer.

Marius Nyquist Pedersen: – I nordområdene betyr det blant annet at vi må overvåke russiske fartøy nøye. Mange har dobbelt hensikt – både sivil og militær. Vi må vite hvem som er hvor, og reagere hvis de nærmer seg kritisk infrastruktur. Russland bruker hybridoperasjoner aktivt for å ramme motstandere – og de er vanskelige å tilskrive og svare på. Det krever en annen type tenkning enn tradisjonell forsvarsplanlegging.

Fra trussel- til styrkeforsterker

– Kan klimaendringer gjøre eksisterende infrastruktur mer utsatt? Og skaper det grønne skiftet nye sårbarheter?

Marius Nyquist Pedersen: – Ja. Vi har kartlagt klimarisiko ved flere baser og installasjoner. Stormflo og havnivåstigning kan skade havneanlegg. Økt nedbør og milde vintre gir større fare for jordskred og flom, som kan isolere baser. Mange steder finnes det ikke alternative veier.

Når det gjelder grønt skifte, er det riktig at økt elektrifisering og digitalisering kan skape nye sårbarheter. Men samtidig gir det mulighet til mer fleksible og robuste løsninger. Flerkilde-systemer for energi – både på og rundt basene – øker beredskapen.

– Men må vi også planlegge for overproduksjon – altså ha mer kapasitet enn vi normalt trenger – for å ha reell redundans, altså at vi produserer mer enn vi egentlig trenger for sikkerhets skyld?

Marius Nyquist Pedersen: – Ja, overproduksjon er god beredskap. Det må ligge til grunn.

– Noen – som Dieter Helm – hevder at grønn teknologi og netto null er uforenlig med den opprustningen vi nå trenger. Hva tenker dere?

Marius Nyquist Pedersen: – Vi mener det ikke er et enten–eller. Forsvaret må selvsagt være operativt, men det er også en risiko å bli stående igjen som eneste storforbruker av fossilt drivstoff i et samfunn som går i grønn retning. Det kan bli både dyrt og vanskelig.

Dessuten kan mye kuttes uten å svekke den operative evnen. Rundt 70 prosent av Forsvarets utslipp kommer fra innkjøp. Her har vi et handlingsrom.

Bjørn Olav Knutsen: – Det skjer også ting – vi har for eksempel testet 50 prosent biodrivstoff på F-35. Det er et viktig signal.

Marius Nyquist Pedersen: – Og Forsvaret kan bruke sin posisjon som stor kunde til å drive utviklingen. Etterspør de grønt drivstoff, vil markedet tilpasse seg. Dessuten rammer klimaendringer også våre motstandere. Hvis vi kan operere bedre i det nye klimaet, har vi en styrkemultiplikator – det er god forsvarspolitikk.