Sol og vind vokser som aldri før i Kina, og det får utslippene fra kraftsektoren ned – såpass at det veier opp for vekst i andre sektorer. I tillegg er utslippene fra sementproduksjon også på vei ned, og analytikerne i Wood Mackenzie tror ståletterspørselen vil synke med 5-7 millioner tonn årlig fremover.

Vi snakker med

Glen Peters er Forsker I ved Cicero senter for klimaforskning, og jobber blant annet med det globake karbonregnskapet i Global Carbon Project.

Kina er verdens største utslipper, og kritikere av klimapolitikk i Vesten mener det er liten grunn til å kutte i egne utslipp før Kina gjør det.  Og Kina har i flere år varslet at de forventer at utslippene vil stige. Men Kina er også et planøkonomisk land: Mye av premissene for hvilken vei utslippene går legges av myndighetene i Beijing. De har sagt at utslippstrenden skal snu i 2030. Og at landet skal være karbonnøytralt i 2060.

Men kan det hende at toppen allerede er nådd likevel? Kinaekspert Lauri Myllyvirta åpner for at det kan skje i år, med forbehold. CICERO-forsker Glen Peters er imidlertid skeptisk. Det har han vært tidligere også når folk har spådd at Kina har nådd utslippstoppen. Hittil er det Peters som har hatt rett.

Energi og klima: – Kan det hende at det for en gangs skyld er du som tar feil?

Glen Peters: – Det kan selvfølgelig hende, men usikkerheten er for stor til at vi kan slå det fast. Påstanden om at «nå når Kina utslippstoppen» skaper overskrifter og passer godt inn i en populær fortelling: Kina har bygget ut solkraft, vindkraft er også på vei opp – de går foran i det grønne skiftet, det er mye som kan vinkles positivt. Det er for så vidt riktig.

I årevis har vi derfor gjettet at nå kommer toppen. For eksempel for ti år siden: rekordvekst i sol, rekordvekst i vind—nesten hele veksten i energietterspørselen ble dekket. Da antok vi at «om få år vil Kina toppe». Og her står vi, et tiår senere, og sier fortsatt det samme.

– Husk: Kina har ett våpen når økonomien går trått…

– Men noe har vel endret seg? Greit, det vokste raskt da, men se på veksten nå, liksom…

– Joda, solkraft er nå dramatisk større. Men det betyr også at det er noen andre krefter i spill som vi i stor grad har oversett i den store debatten. På lang sikt bør sol og vind vinne frem; om det skjer i år, neste år eller om fem år, er det store spørsmålet.

Vi vet også fra historien at når det går trått med økonomien, har Kina ett våpen for å snu: Å stimulere industri som gir utslipp. Hvis økonomien hadde vokst sterkt samtidig som utslippene falt, ville det vært en helt annen type signal. Men slik er det ikke nå. Tvert om er det mye som gjør det for usikkert å fastslå.

– Skjønner. Men hvis vi legger akkurat «topp eller ikke»-overskriften litt til side—viser dataene i det minste at vekstraten for utslippene begynner å gå litt ned?

– Ikke tydelig nok til at vi kan kalle det en stabil trend. Dette ser vi lett på dataene: De siste ti årene har utslippene økt ganske raskt. I fjor avtok veksten, og i år kan den ende som flat eller svakt ned – det vet vi ikke ennå. Etter det kan det hende en nedgang etablerer seg. Men vi vet altså ikke, og vi kommer altså fra et tiår med markant vekst.

Utslipp varierer naturlig fra år til år med vær og andre forhold; selv om dette året går ned, kan neste år gå opp, før det går ned igjen. Den fine distinksjonen – er det en topp eller ikke? – kan lett skygge for det mer substansielle bildet.

Et land med en plan

– Men samtidig: Dette er jo Kina. Og det er vel som mange Kina-kjennere sier: De leverer gjerne på femårsplanene sine. De var jo visstnok åpne i forkant av Paris-avtalen om at «Vi kommer ikke til å kutte utslipp før 2030». De har jo levert på det løftet, da. Bør vi kanskje da også ta dem på ordet når de sier at etter 2030 skal utviklingen snu, og slutte å håpe at det skal skje tidligere?

– Hadde du spurt meg for ti år siden, ville jeg sagt at Kina komfortabelt vil toppe innen 2030. Det vil jeg i utgangspunktet si fortsatt—om enn med et visst forbehold.

– Og det er?

– Det som har overrasket mange, er elektrifiseringen. Det er selvfølgelig positivt, Kina elektrifiserer i høyt tempo. Baksiden av den medaljen er imidlertid at etterspørselen etter elektrisk kraft har økt svært raskt. Sol og vind har ikke rukket å dekke denne økningen fordi elektrifiseringen i seg selv driver etterspørselen opp. To «positive» utviklingstrekk har derfor, paradoksalt nok, gitt et negativt utslag på kort sikt: stigende utslipp.

Om Kina forutså dette da de ga 2030-løftet, er uklart. Jeg mistenker at det var et konservativt løfte. Ser man ti år tilbake, hadde de utslippsintensitetsmål – CO₂ per BNP skulle ned med en gitt mengde – og koblet med forventet BNP-vekst pekte det mot en topp rundt 2030. Løftet og intensitetsmålet var konsistente.

Svikt i BNP-vekst kan være nøkkelen

– Ja, og i hovedsak har Kina fulgt disse intensitetsmålene rimelig tett, men ifølge en artikkel Lauri Myllyvirta skrev i april, gjør de det faktisk ikke så bra på intensitetsmålene for tiden.

– Nettopp. Sånt sett kan Lauri vise seg å få rett. I så fall er en hovedårsak at BNP-vekst har vært lavere enn ventet. Hvis de ikke følger den banen for utslippsintensitet, men likevel kan være på vei mot en topp, tyder det på at BNP er lavere enn forventet. CO₂-intensitet, BNP og samlede utslipp er tett koblet – tre størrelser på samme linje, om du vil.

Jeg vil likevel være forsiktig. Om dette er toppunktet, melder det sentrale spørsmålet seg: hva skjer neste år, og årene etter? For at det faktisk skal være en topp, må utslippene fortsette å falle.

Det er vanskelig å slå fast uten at enten økonomien avkobles tydelig over tid, eller at vi har flere påfølgende år med faktiske reduksjoner. Husk 2014–2016 – kinesiske utslipp gikk ned tre år på rad. Og så er det et annet nyttig perspektiv: å skille på energibærere, altså kull, olje og gass.

– Og hva skjer der?

– Kull er den som har vokst kraftigst det siste tiåret. Det så en periode ut som om kull hadde toppet, men så kom en vending. Det store spørsmålet nå er hva som skjer med kull.

Til sammenlikning var olje flat i fjor, og det finnes argumenter for at elektrifiseringen kan ha presset oljebehovet forbi toppen – det er lettere å begrunne, siden olje primært brukes i transport. Gass øker.

Hvis kull flater ut eller faller litt, kan samlede utslipp gå ned. Mye av det avgjøres i år – hvor mye kullbruken endrer seg.