Tidligere var mye av verdensøkonomien preget av stabile spilleregler, men nå skjer alt på én gang: Energiomstillingen, nye stormaktsrivaler og økende konflikter utfordrer rammene vi tidligere tok for gitt. Når verden endrer seg raskt, blir også politikken mer ustabil. 

Vi snakker med

Espen Moe er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Har nylig skrevet essayet «Legitimitet og suverenitet som utfordringer i det grønne skiftet».

I en slik virkelighet er det ikke nok å bygge politikken på det som gir mest samfunnsøkonomisk mening, mener profesor Espen Moe. Da glemmer vi nemlig to viktige dimensjoner. For det første at politikken må ha legitimitet – den må oppleves som rimelig, rettferdig og forståelig for folk flest, ellers vil den ikke få varig støtte. For det andre at velgerne ikke må føle at den truer vår nasjonale selvbestemmelsesrett.

Espen Moe: – Inntil for noen år siden var vi i det jeg kaller addisjonsstadiet i energiomstillingen. Overgangen utfordret egentlig ikke hovedsystemet. Ingen tapte vesentlig, staten brukte penger på støttesystemer, men utover det var konsekvensene små. Oljeselskapene kunne leve greit med at fornybar fikk en liten nisje uten å true petroleumssystemet. Ingen politikere måtte ta beslutninger som rammet store velgergrupper.

Nå derimot, er vi på vei inn i en reell overgang, en transisjon. Og en reell overgang betyr strukturelle endringer. Strukturelle endringer betyr omfordeling av makt og inntekt. Det betyr vinnere og tapere. Eksterne sjokk som covid og invasjonen av Ukraina har forsterket denne dynamikken, men uansett: Hvis energiomstillingen skal lykkes, innebærer det på lang sikt en massiv omfordeling – minst ti ganger større enn det vi ser nå. Allerede ser vi uro, særlig blant populistiske partier på ytre høyre, ytre venstre – og til og med ytre sentrum. Vi ser identitetspolitikk og kulturkrig, både i Europa og i USA.

Energi og klima: – Og når du får tapere, får vi trøbbel med legitimiteten?

– Og her støtter jeg meg på sosialpsykologi og sosialantropologi: Folk har ganske stor evne til å tåle personlige tap, så lenge de oppfatter at det er til fellesskapets beste. Men når de mistenker at politikere eller kraftselskaper beriker seg selv, da kommer piggene ut. Da er veien kort til konspirasjonstenkning og karismatiske demagoger.

I Norge ser vi en slik mistillit i synet på krafteksporten. Sammen med Susanne Therese Hansen har jeg vist hvordan debatten deler seg i en «mainstream-diskurs» og en «suverenitetsdiskurs». Mainstream – Høyre, Ap, Venstre m.fl. – ser eksport som positivt for Europas grønne omstilling og norsk økonomi. Suverenitetsdiskursen, frontet av Sp, Frp og Rødt, handler om større nasjonal kontroll over energi og naturressurser.

Så lenge politikken oppleves som legitim, kan folk akseptere mye. Når den ikke gjør det, får vi kulturkrig, identitetspolitikk og konspirasjonstenkning. Den største utfordringen for energiomstillingen er derfor politisk: å gi folk eierskap til systemet.

Se på havvind. Før ble det sett som energi-, klima- og industripolitikk samtidig. Nå er det redusert til et spørsmål om strømpriser. Når vi lykkes, er det fordi vi har klart å koble sammen klima-, energi- og industripolitikk – og samtidig styrket energisikkerheten og energisuvereniteten.

– Det har jo vært en diskusjon en stund nå om det vi er inne i er en energiovergang, eller bare en energiaddisjon. Altså at vi bare får mer energi inn i systemet, uten at vi faktisk bytter ut den gamle i stort monn. Men det du sier, er egentlig at friksjonen vi ser nå, er et tegn på at denne overgangen faktisk er i ferd med å skje?

– Ja, jeg tror det. Store strukturelle endringer kjennetegnes alltid av at folk ikke kjenner seg igjen i økonomien, landet eller verden. Venner og fiender er ikke de samme som før. Da søker man tilbake til noe kjent – eller til en fortid som aldri egentlig fantes. Noen kaster seg på det nye, andre søker religion eller fellesskap. Sånn har det vært siden 1750, og sånn er det nå.

Et tre år langt dødskyss

– Men er det noe med samfunnsoppbyggingen i Norge som gjør at energiomstillingen blir spesielt krevende? Vi må for eksempel omskolere olje- og gassnæringen til å bli lavmarginindustri, og da må de jo tenke på kostnader på en helt annen måte?

– Ja, det er et viktig poeng. Samtidig er jeg usikker på om Norge er «kanarifuglen i kullgruven» – et forvarsel om hva andre vil møte – eller en ren anomali. Det avhenger av om vi sammenligner oss med Europa eller med verden.

Men vi er uansett en energieksportør, og det setter sterke føringer. Krigen i Ukraina koblet legitimitet og suverenitet på en ny måte. Europa valgte å kutte seg fra russisk gass og satse på mer fornybar, særlig sol, for å styrke selvforsyningen. Norge gjorde det motsatte: vi økte gassproduksjonen. Det er ikke rart, for EU presser oss nå til å være en stabil leverandør, ikke til å fase ut petroleum. Resultatet er at gass har vunnet terreng, mens fornybar har tapt – og samtidig har kostnadene økt på grunn av både Russland, covid og brudd i verdikjeder.

For Norge handler dette også om frykten for å miste kontrollen over egne ressurser. Både Rødt og Sp har understreket at vårt klimabidrag først og fremst er grønn tungindustri – ikke eksport av strøm.

– Så det betyr at vi mister konkurransefordelene for grønn industri, og at suverenitet blir en sentral dimensjon i energidebatten?

– Nettopp. Havvind er et godt eksempel: Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga hverandre et slags gjensidig dødskyss som varte i tre år. Sp krever at kabler bare skal gå til Norge, mens Ap vil holde døren åpen for hybridkabler. Men hvis vi skal fylle Nordsjøen med havvind, må det kobles inn i et stort europeisk nett. Norge er minst ivrig av alle på dette, for vi er redde for å bli et «gissel» i EUs energipolitikk.

Ser vi til Asia, møter vi samme mønster. Etter Fukushima ble det lansert planer om et «Asian supergrid» som skulle binde sammen Kina, Sør-Korea, Japan og Russland. I dagens geopolitikk er det umulig: Japan er livredd for å ende opp i en situasjon hvor de er avhengige av Kina og Russland for energisikkerheten. ASEAN er et annet eksempel. Her tok det 25 år å få til kraftutveksling på tvers av fire land – og selv da prioriterte alle nasjonal kontroll først.

Så Norge er mindre spesielt hvis vi løfter blikket. Forsøk på kraftsamarbeid mellom Marokko og Spania strandet for eksempel på anklager om kolonial utnyttelse. Skraper du litt i overflaten, dukker alltid suverenitetsspørsmålene opp.

Fullskalainvasjonen av Ukraina ble vendepunktet

– Dette var lenge en problemstilling vi slapp å forholde oss til – men nå har vi fått en helt ny geopolitisk virkelighet?

– Siden 1990-tallet levde vi i en verden der alle i bunn og grunn ble regnet som liberale demokratier. Handel med Russland var uproblematisk, og energisikkerhet og energisuverenitet gikk hånd i hånd. 24. februar 2022 markerte vendepunktet. Etter invasjonen av Ukraina er energi ikke lenger en ren handelsvare, men et strategisk gode.

Se bare på Baltikum: De valgte å ofre kortsiktig energisikkerhet for å frigjøre seg fra Russland, og oppnådde økt suverenitet på lengre sikt. I Norge har vi opplevd det motsatte. Strømprisene har skutt i været, og debatten ble raskt koblet til de to nye utenlandskablene. Dermed havnet selve invasjonen i bakgrunnen, og kablene fikk skylden. Det har delegitimert norsk energipolitikk.

I Danmark ser vi det motsatte. Der er fjernvarmeanleggene som bruker mest vindkraft blitt de billigste, og energikrisen har styrket oppslutningen om fornybar. Vindkraft blir der en løsning som både gir lavere priser, styrker energisikkerheten og øker suvereniteten. Mens Danmark kan peke på fornybarutbygging som svaret på krisen, har Norge redusert debatten til to kabler. Noen ganger er vi virkelig et annerledesland.

– Du nevnte det «tre år lange dødskysset» til Ap og Sp, det var vel egentlig rigget for å mislykkes?

– Jo. Tempoet i havvindutbyggingen ble satt ned av politiske innfall. Iselin Lothe viste i en masteroppgave ved NTNU at alle partier – unntatt Senterpartiet – pekte på nasjonalisme og ressurskontroll som en viktig faktor i tillegg til kostnader, som selvfølgelig alltid er viktig. Senterpartiet sto alene på at bare pris spilte en rolle. Det har hatt stor effekt på tempoet.

Ressursnasjonalisme mot grønt samarbeid

– Men tilbake til legitimitet og suverenitet – for alt dette handler om noe mer grunnleggende?

– Ja, dette er Stein Rokkan på nytt. Siden 1945 var høyre–venstre definert av arbeidsmarkedsskillelinjen. Den sentrale konflikten var mellom Ap og LO på den ene siden og H og NHO på den andre. Nå har den territorielle skillelinjen slått inn igjen – ikke bare i Norge, men i hele Vesten. Her manifesterer den seg i Frp, Sp og Rødt – en merkelig miks, men et uttrykk for hvordan geografi, industri og system former politikken. Ytre høyre er uansett mobilisert av innvandring, så det er ingen overraskelse at det er en ytre høyre-komponent i så godt som alle vestlige land. Men vi ser at også venstresiden og sentrum preges av debatter og tanker om nasjonal kontroll over sentrale deler av økonomien, som bl.a. kraftproduksjon og naturressurser.

Trump er en anti-globalist. «America First» og «energy dominance» handler om suverenitet. Brexit hadde et sterkt element av energisuverenitet. Le Pen og Meloni snakker om selvråderett. Over hele verden ser vi ressursnasjonalisme og nasjonal kontroll som svar på en uoversiktlig situasjon. Det kan bli en stor bøyg for det grønne skiftet – og påvirker igjen legitimiteten.

– Samtidig var jo 90- og 2000-tallet et unntak. Da vi vokste opp var det et klart «oss og dem»-bilde, og samarbeid med like land var enkelt.

– I verdensøkonomien har vi typisk lange perioder med strukturell stabilitet. Det betyr at forholdene mellom de forskjellige partene er avklart, at ingen nye revolusjonerende teknologier, industrier eller energiformer snur opp-ned på økonomien. Handel er enkelt, fordi vi vet hvem vi kan handle med og hvem vi ikke kan. Det er fremdeles konflikter i verden, men de skjer innenfor en definert og avklart ramme, og sjansen for at de eskalerer er liten. Perioder med strukturell endring er derimot kjennetegnet av at alt er i flyt.

Selv under den kalde krigen var mye avklart. Sovjetiske invasjoner i Ungarn og Tsjekkoslovakia rokket ikke ved stabiliteten siden de skjedde innenfor den sovjetiske interessesfæren. Men denne virkeligheten er over. Nå ser vi russiske ambisjoner, kinesisk-russisk samarbeid og en energiovergang samtidig. Under den kalde krigen fantes ingen «energy transition». USA garanterte for oljen, presset Norge og andre produsenter til å bygge ut – men det var ingen omstilling, verken energi- eller industrimessig.

Eksterne sjokk

– Du har vært inne på at det ofte er de økonomifaglig «riktige» løsningene som dominerer diskusjonen. Og så har du lansert et nytt begrep: De «politikkfaglige» løsningene – de tar hensyn til nettopp spørsmål om legitimitet og suverenitet, altså det som gjør at de økonomifaglig riktige løsningene går ad undas. Men hva skal egentlig til for at politikkfaglige løsninger skal fungere i praksis?

– Ofte må det kraftige eksterne sjokk til før fastlåste situasjoner endrer seg. Et eksempel kan være den dagen Norge blir nettoimportør av strøm. Da vil folk oppdage at de høyeste prisene skyldes import, ikke eksport – og det kan tvinge fram en mer edruelig diskusjon og gi mer rom for enighet.

Samtidig er politikken sårbar. Beslutninger særlig innenfor energifeltet tas med 10–30 års perspektiv, med stor grad av usikkerhet omkring både teknologisk, økonomisk og geopolitisk utvikling, mens opinionen, medier og influensere lever i øyeblikket. Det gir spillerom for demagoger og konspirasjonsnarrativer, og gjør det vanskelig å selge inn energiskiftet. Likevel må politikere balansere mellom det nødvendige på lang sikt og det akseptable på kort sikt – og håpe på øyeblikk som endrer forutsetningene.

– Og i andre land ser vi at energipolitikken også blir offer for den samme dynamikken?

– Ja. I USA ser vi hvordan IRA (Bidens Inflation Reduction Act, red.anm.) trues med reversering når makten skifter. I stormakter som Kina, India og Russland prioriteres energisuverenitet fremfor klima når det kniper. Ingen stoler fullt ut på det internasjonale systemet, og alle vil sikre egen energiforsyning. Derfor vil klimapolitikken bare overleve hvis den er kompatibel med grunnleggende sikkerhetspolitikk – for hvis de to står i motsetning, vinner sikkerhetspolitikken 99 av 100 ganger.

I tillegg må vi huske at energiinfrastrukturen vi bygger, både skal mangedobles og er sårbar. Sikkerhet, legitimitet og klima henger sammen.