Du har sikkert hørt denne før: Uten strengere klimapolitikk, vil temperaturen mest sannsynlig øke med noe over tre grader globalt ved århundreskiftet. Men så finnes det forskning som viser at dette bare fører til et par prosent lavere BNP enn i dag. Og gitt at vi får bare litt økonomisk vekst, vil den spise de tapte BNP-prosentene opp.

Vi snakker med:

Marshall Burke er førsteamanuensis ved Doerr School of Sustainability ved Stanford-universitetet.

Denne forskningen bygger som regel på såkalte integrerte vurderingsmodeller (Engelsk: Integrated assessment models, eller IAM). Den første modellen av dette slaget ble utviklet av den amerikanske økonomen William Nordhaus. Han fikk senere Nobels minnepris i økonomi for utviklingen av metoden, altså ikke fordi modellen er spesielt treffsikker. Det er den nemlig ikke, og mange ledende økonomer er sterkt kritiske til hvordan denne og andre slike modeller brukes i både forskningen og klimadebatten.

Det finnes imidlertid alternative metoder. For eksempel kan man bruke historiske data kombinert med nasjonale klimaprognoser og sosioøkonomiske scenarier for å beregne slike fremtidige skader. Vi har snakket med Marshall Burke, en annen amerikansk økonom, som sammen med kolleger tidligere har analysert hvordan temperaturendringer påvirker økonomisk vekst ved hjelp av data fra 165 land mellom 1960 og 2010.

De fant at høyere temperaturer bremser den økonomiske veksten, særlig i varmere regioner. Og spesielt for fattigere land har det svært store økonomiske fordeler om vi klarer å begrense oppvarmingen til 1,5 °C sammenlignet med 2 °C. Burke og kollegene har med andre ord målt effekten og kostandene av klimapolitikk mot effekten og kostnadene av å gjøre ingenting. Det er riktignok variasjon fra land til land, forklarer han, men:

Marshall Burke: – Snakker vi globalt, er det i alle fall ingen tvil. Der er dataene helt tydelige: Økende temperatur svekker økonomien, og effekten vil bli sterkere over tid. Eller: Økende global temperatur påvirker hvor raskt økonomien kan vokse. Som er helt fundamentalt for utviklingen av brutto nasjonalprodukt (BNP) på lang sikt. Det som påvirker vekstraten bare bittelitt i dag kan, over mange år, ha en samlet, stor effekt på økonomien totalt sett.

Vi mener at historiske data viser at denne effekten er reell. Hvis du tar det på alvor, og spoler fremover, vil du se at verden vil være vesentlig fattigere i en fremtid med klimaendringer enn den ville vært uten klimaendringer.

Dette er et viktig poeng som ofte forsvinner i debatten: Hva vi sammenlikner med hva. Ofte sier folk ting som «Klimaendringene vil gjøre oss alle lutfattige». Men det er som hovedregel ikke det vi finner. Vi finner at verdensøkonomien sannsynligvis vil vokse videre, men at den vil vokse betydelig langsommere i en verden som gjennomgår global oppvarming enn en som ikke gjør det. Og dersom du sammenlikner de to, er avstanden stor målt i BNP: 50-100 år fremover er det snakk om billioner på billioner av dollar som vi kunne hatt som inntekt eller forbruk som bare må strykes fra likningen på grunn av klimaendringer.

– Trenger ikke vippepunkt-busemannen

<2°C:– Men så finner vi noe rart i Klimapanelets Halvannengradersrapport fra 2018. Rett etter at de refererer til din forskning i den, sier de «Under the no-policy baseline scenario, temperature rises by 3.66°C by 2100, resulting in a global gross domestic product (GDP) loss of 2.6%». Det høres jo ikke mye ut. Og da viser noen gjerne til det tallet, som et slags bevis på at veksten uansett sikkert vil spise opp det bittelille tapet der. Så da kan vi egentlig bare la det bli varmere, argumenterer de. Hvem skal vi tro på? Dem, eller deg og «billioner på billioner av dollar»?

– Jeg må innrømme jeg ikke er helt sikker på hvor de fant det tallet. Kanskje fra enda eldre forskning som ærlig talt ikke var mye mer enn en slags fornuftsbasert gjetning. Uansett: Det meste av den nyeste forskningen er bygget på bedre data og metoder, og viser i det store og det hele at den globale effekten er minst fem-ti ganger større.

– Vi må snakke litt om risiko her også. Mye av kritikken mot integrerte vurderingsmodeller (integrated assessment models (IAM)) går jo ut på at de ikke tar høyde for klimatiske vippeelementer. Altså hendelser med relativt lav risiko, men som kan gi irreversible, alvorlige endringer. Og likevel argumenterer klimatiltaksskeptikere for å se bort fra den risikoen, samtidig som de overdriver risikoen for at «kostbar» klimapolitikk ikke har ønsket effekt. Uansett – hvordan kan dere ta høyde for slik risiko?

– Jeg er enig med alt det der, men jeg mener arbeidet vårt viser at du faktisk ikke trenger å påkalle vippepunkt-busemannen for å konkludere med at vi bør både bry oss om klimaendringer og prøve å gjøre noe med dem. Vi bør rett og slett ikke trenge denne typen ekstreme utfall for å motivere oss for å føre en ambisiøs klimapolitikk. Eller for å si at det vil gjøre stor skade å ikke gjøre noe med klimaendringene. Å treffe fornuftige tiltak for å redusere utslipp vil dessuten ha en rekke positive konsekvenser også, uansett. Hvis du legger vippepunktene på toppen av det, blir argumentet bare sterkere.

Umiddelbar økonomi- og helsegevinst

– Men når hovedgevinsten kan høstes en eller annen gang i fremtiden, men vi må dekke kostnadene nå … det er ikke enkelt å selge det argumentet, er det vel?

– Joda, det er en utveksling her som skjer over tid som er viktig. Og det er helt klart at overgangen vil koste. Men den bærer frukter i fremtiden i form av at vi unngår disse negative konsekvensene. Og igjen, dataene våre viser at disse negative konsekvensene er svære. Men vi må også være klar over at det å kutte utslipp gir noen goder nesten umiddelbart.

– Som for eksempel?

– Som mindre luftforurensning. I deler av USA, for eksempel, bruker vi fortsatt forurensende energikilder som slipper ut CO₂, men som også slipper ut andre stoffer og partikler som forurenser luften. Hvis vi kan kvitte oss med disse energikildene, får vi en samtidig, ny strøm av helse- og økonomigevinster. Vi trenger med andre ord ikke vente 50 eller 100 år. Noen beregninger viser faktisk at disse umiddelbare gevinstene kan være like store som de du får om 50 år. Rett og slett fordi ren luft er så viktig for både folkehelsen og økonomien.

– Men den typen argumenter vi hører i Norge for tiden: «Det blir for kostbart å oppfylle klimamålene, og det er jo ingen vits i, fordi klimaendringene får ikke SÅ alvorlige konsekvenser» … låter det kjent fra amerikansk debatt?

– Så absolutt. Og argumentene har endret seg en god del bare de siste fem årene. I undervisningen min pleier jeg å vise til gamle klimafornekter-utsagn som «Vi vet ikke om klimaet endrer seg». Siden endret det seg: «Vi vet at klimaet endrer seg, men vi vet ikke hvorfor, vi må forske mer på det».

Nå hører vi i grunnen ikke det lenger. Nå er det «Vi vet at klimaet endrer seg, og menneskeskapte utslipp er helt klart en kilde, men det blir rett og slett for dyrt å gjøre noe med det».

– Et fremskritt

– Så … fornektelsen i bånn er der på en måte fortsatt, det er bare ordlyden som endres litt?

– Men jeg ser det som et fremskritt. Vi er på vei mot det riktige svaret, og fordelingen av kostnader og gevinster er absolutt noe vi kan diskutere. Slik jeg ser det, viser forskningen at det er en grunn til å føre en svært ambisiøs klimapolitikk. Og den viser også at det å ikke gjøre noe har dramatisk høye kostnader. Og det er mye vi kan gjøre der gevinsten i stor grad veier opp for kostnadene.

Det betyr selvsagt ikke at vi skal kutte alle utslipp umiddelbart. Det ville vært uoverkommelig dyrt og antakelig betydd kroken på døren for økonomien vår. Men vi må finne ut hvordan vi kan gjøre det over de neste få tiårene. Vi må komme til netto null, og vi kan komme dit også. Og det finnes masse god forskning som viser oss hvordan vi kommer oss dit, på en kostnadseffektiv måte.

– Og der har vi også tiltaksmotstandernes favoritt-stråmann: «Vi kan ikke slutte med oljen i morgen, for da ville økonomien brutt sammen. Så la oss gjøre ingenting i stedet.»

– Det er litt snodig. Dette argumentet handler ofte om hvor dyr overgangen er, og hvis du prøver å gjøre alt på én gang, ville kostnadene vært for høye og skadelige for økonomien. Akkurat kjernen i det er jeg enig i, men jeg føler man da ofte bommer helt på det større bildet: Hvor store skadene blir hvis vi ikke foretar oss noe. Og at vi har muligheter til å gjennomføre overgangen kostnadseffektivt over de neste få tiårene.