At Statoil, BP, Shell, BG, Total og Eni har gått sammen om et klimaopprop har skapt overskrifter. Initiativet er positivt i den forstand at oljeselskapene demonstrerer at de tar klimatrusselen på alvor, og at de erkjenner at de har ansvar for å bidra til at problemet blir løst.

La det være sagt: Karbonprising, i form av skatter, avgifter eller kvotehandelssystemer, er fornuftig og bra. Fossil energi påfører samfunnet store kostnader. IMF beregnet nylig kostnadene ved fossil energi til svimlende 5,3 billioner dollar.

For oljeselskaper som opererer med utgangspunkt i europeiske land er det umulig å overse viktige samfunnsinteresser. Selskapene trenger sin «license to operate». Da må de forholde seg til klima. Hadde europeiske selskapene opptrådt som amerikanerne, ville de blitt tvunget til å legge om. Total kunne ikke blåst av Francois Hollande, like lite som BP eller Statoil åpent kunne motarbeidet britiske eller norske myndigheter.

Oljeselskapenes initiativ er et viktig politisk signal til Paris-toppmøtet – og til de delene av det globale næringslivet som fortsatt ignorerer klimatrusselen. De europeiske olje-toppene markerer dermed kraftig avstand til kullselskapene og sine amerikanske fettere i Exxon og Chevron.

Oljeselskapenes ønskeliste til politikerne sammenfaller med deres grunnleggende interesser i en verden der klimautslippene skal kuttes. Den eneste nedsiden for Eldar Sætre og hans kolleger er at de risikerer å bli hundset som politiske sveklinger neste gang de er i Houston. Det er i ferd med å oppstå et interessant skisma mellom den europeiske og amerikanske utgaven av «big oil», der europeerne tar klima mer på alvor enn Exxon og Chevron. Exxons toppsjef Rex Tillerson var rimelig tydelig på selskapets generalforsamling nylig.

Når Statoil og de andre selskapene først erkjenner at det vil bli strengere klimareguleringer, er innføring av en global karbonpris et opplagt ønske. Karbonprising styrker gassens konkurransekraft mot kull i kraftsektoren, og sikrer dermed oljeselskapenes markedsposisjon. Store deler av gassen i Europa går til oppvarming. Dette markedet krymper gradvis gjennom energieffektivisering. Økt bruk av gass i strømproduksjon er derfor en måte å sikre avsetning for gassen. I konkurransen mot kull er den avhengig hjelp fra en CO₂-pris for å være konkurransedyktig – i alle fall så lenge det er overkapasitet i form av kullkraftverk. Karbonprising blir derfor en sikring av gassens verdi. Når stadig flere kullkraftverk stenges ned, kan dette endres.