På Norsk Petroleumsforenings årlige seminar i januar delte statsråd Terje Aasland (Ap) ut nye leitelisenser, og uttrykte samtidig bekymring for at noen vil avvikle næringa.

Men vil nye felt være lønnsomme?

Lønnsomhet er bestemt av kostnader og pris. Nye felt av olje og gass som blir funnet i tida framover, vil ha kostnader som strekker seg fra ned mot 20 dollar per fat oljeekvivalent til langt over dagens priser. Lønnsomheten til alle disse felta vil i hovedsak være bestemt av de framtidige prisene på olje og gass.

Så, hvilke forventninger om framtidige olje- og gasspriser bygger optimismen på hos oljeselskapene, hos politikerne og hos befolkninga for øvrig?

Tvilsom prognosemetode

I Prop. 1 S (2024–2025) skriver Energidepartementet:

«Hovudmålet for petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsam produksjon av olje og gass i eit langsiktig perspektiv. Ressursforvaltninga skal gi Noreg inntekter og bidra til å sikre sysselsetting og velferd for noverande og framtidige generasjonar. . . Tilgang på nye leiteområde er nødvendig for å gjere nye funn og halde oppe verdiskaping, sysselsetting og statlege inntekter på lang sikt.»

Departementet legger til at petroleumsnæringa «. . . er godt rusta til å handtere endringane vi no står overfor.» Men lesere og beslutningstakere får ingen informasjon om hva som forventes av priser og risiko.

I sin gjennomgående optimistiske Ressursrapport 2024 skriver Sokkeldirektoratet: «Vi må være klar over den betydelige usikkerheten knyttet til langsiktig verdiskaping. . .». Og fortsetter: «Det er ingen tvil om at leting er en lønnsom aktivitet. Sokkeldirektoratet har gjennomført en analyse av leteaktiviteten de siste 20 årene, som bekreftet at leting etter olje og gass på norsk sokkel bidrar til å levere utrolig verdi for samfunnet generelt.»

Her inviterer direktoratet til en enkel og ubegrunnet antydning om at historia vil gjenta seg. Leseren får inntrykk av at siden olje- og gassprisene har vært høye i seinere tid, så vil de være det i framtida også – en ikke uvanlig, men tvilsom prognosemetode.

I stedet for å analysere prisutviklinga, viser rapporten heller til at verden har behov for fossil energi.

Ignorerer relevant kunnskap

Dette er talemåter som benyttes i debatten, men som ikke bidrar til å informere om framtidige priser, lønnsomhet og risiko. Likevel har denne retorikken effekt på leserne fordi talemåtene forsterker den måten de fleste tenker på.

Uten annen informasjon, føles historia representativ for framtida. Ved å vise til framtidig behov for fossil energi, styrkes trua på framtidig høye priser. Annen relevant kunnskap om hvordan markedene fungerer ignoreres.

Men om vi aksepterer påstanden om at verden vil ha økende behov for olje og gass fram mot 2030, så er det tilbudet av olje og gass som blir avgjørende for prisene fram mot og etter 2030. Hva har vi av relevant kunnskap om tilbudet?

Slagord som president Trumps «drill, baby drill» og norske politikeres «utvikle, ikke avvikle», innbyr til økt tilbud uten reservasjoner og analyse. De reflekterer en konkurranse mellom verdens oljeprodusenter om å produsere mest mulig av egne ressurser før klimaendringene setter en stopper for fossil energi – illustrert ved utsagn om at Norge skal være «det siste landet i verden som skrur igjen kranene».

IEA forventer overkapasitet

Enda viktigere, høye olje- og gasspriser og høye inntekter i perioden 2008 til 2014 og etter 2018 har muliggjort og stimulert til store globale investeringer som vil bidra til økt tilbud av olje og gass fram mot 2030.

Oljeprisen har falt fra 118 til 62 dollar per fat de siste tre åra. Dette er en første indikasjon på at tilbudet er i ferd med å overstige etterspørselen.

Det internasjonale energibyrået (IEA) skriver i sin rapport Oil 2024 Analysis and Forecast to 2030: «Total tilbudskapasitet øker med 6 millioner fat per dag (mb/d) til 113,8 mb/d i 2030, svimlende 8 mb/d høyere enn en forventet etterspørsel på 105,4 mb/d.»

En ny IEA-rapport fra 2025 holder på samme etterspørsel i 2030 og et enda høyere tilbud på 114,7 mb/d. IEA poengterer at overkapasiteten bygger seg opp i en periode hvor etterspørselen fortsatt stiger og før større reduksjoner i etterspørselen forventes å komme etter 2030.

Nå forventer altså IEA en overkapasitet lik den vi opplevde midt på 1980-tallet. Den overkapasiteten førte til et brått og kraftig fall i oljeprisen i 1985. Det tok 18 år før prisen begynte å stige igjen.

Historia trenger ikke gjenta seg, men prisen kan falle under kostnaden for de fleste nye funn.

Importland kan få gevinst

Ved siden av IEAs prognose er det to grunner som styrker forventningene om lave oljepriser i lang tid etter 2030. Oljemarkedet har en struktur som har gitt opphav til prissvingninger med en prisbunn omtrent hvert 27. år, omkring 1945, 1972, 1998, og en ny mulig bunn i nær framtid.

Sammenlignet med 1980-tallet vil et prisfall dempes noe ved at kostbar ukonvensjonell amerikansk olje forsvinner ganske raskt og ved at etterspørselen har blitt mindre elastisk. Utover på 2030-tallet vil fallet forsterkes på grunn av klimapolitikk og redusert etterspørsel.

Nå er det naturlig å forvente at et prisfall fører til ei sakte økning i en lite elastisk etterspørsel. Men når oljeprisen faller, kan også importlandene øke sine klimaavgifter uten at prisen øker på bensinpumpene. Dette kan gi importlandene en enorm gevinst ved at overskuddet hos oljeprodusentene overføres til importlandene i form av klimaavgifter.

Dette skjedde ikke da prisen falt på 80-tallet. Men 80 prosent av verdens befolkningønsker seg raskere reduksjoner i CO₂-utslippene, og dette ønsket vil styrke seg med forventa klimakatastrofer. Å øke klimaavgiftene synes dermed rasjonelt og sannsynlig.

Økte klimaavgifter vil også påvirke gassprisene i Europa og styrke konkurransen fra sol, vind og kjernekraft. Redusert etterspørsel etter gass fører i sin tur til at de faste kostnadene for rørledninger må fordeles på et mindre volum. Dette gjør gassprisen enda høyere hos kundene og forsterker fallet i etterspørselen etter gass ytterligere.

Må gjøre omfattende risikoanalyse

Staten er dypt engasjert i investeringene på sokkelen, og myndighetene kan ikke se bort fra risikoen for økonomisk tap og et ukontrollert tap av arbeidsplasser. En omfattende risikoanalyse er høyst nødvendig for å vurdere hvor stor risiko ulike investeringsnivå medfører.

Noen vil overlate til oljeselskapene å gjøre en slik risikoanalyse. Da må vi huske på at disse selskapene ikke nødvendigvis legger stor vekt på risikoen for norske arbeidsplasser og norske skatteinntekter.

Selskapene er heller ikke ufeilbarlige i sin egen tilpasning til risiko. Gjennom hele den norske oljealderen har oljeselskapene investert prosyklisk på en måte som har bidratt til de kraftige prissvingningene jeg i sin tid advarte om, og som Temporapporten fra 1983 holdt fram som en hovedgrunn til å opprette et oljefond.