«Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får», sier et gammelt norsk ordtak. I spørsmålet om fortsatt norsk deltakelse i det europeiske energi- og klimasamarbeidet passer det ordtaket sjeldent godt.

Rammen for energipolitisk samarbeid

I motsetning til hva debatten tidvis gir inntrykk av, handler ikke norsk tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke, herunder ACER, om å begynne med noe nytt. Tvert imot heter det tredje energimarkedspakke nettopp fordi andre energimarkedspakke er gjeldende både for europeiske og for norske aktører i energimarkedet. Den første energimarkedspakken ble innført i EU i 1996 og ble for kraftsystemets del norsk lov i 1999. Da hadde Norge, Sverige og Danmark allerede i mange år, og i stadig større grad på nittitallet, drevet mellomlandshandel med kraft til vår felles nytte.

Når EU nå går videre til tredje energimarkedspakke, i betydelig grad basert på modell etter kraftmarkedet i Norden, er det ikke noe alternativ at status quo opprettholdes, som motstanderne gir uttrykk for. Når tredje pakke nå blir innført i alle våre naboland, foruten Russland, vil det være rammen som gjelder for energi- og i stadig økende grad klimapolitisk samarbeid og for regulering av handel med energi.

Kraftprodusenter, industri og gasseksportører er for deltakelse

Aktørene i energimarkedene, enten det er produsenter eller brukere av kraft og gass, er viktige for Norge og for norske arbeidsplasser. Derfor kunne det være grunn til å merke seg hva disse aktørene mener om tilgang til det europeiske energimarkedet på like vilkår som europeiske konkurrenter og deltakelse i det europeiske klimasamarbeidet.

Alle er for.

Kraftprodusentene, kraftforedlende industri og gasseksportørene i Energi Norge, Norsk Industri og Norsk olje og gass står bak regjeringens forslag om å fortsette å delta i det europeiske energisamarbeidet. Det gjør de fordi det nordiske og europeiske kraftsamarbeidet har tjent oss alle godt, enten vi er vanlige forbrukere, energiprodusenter eller kraftforedlere.

Et kjempeeksempel på det er Trøndelag, hvor jeg i dag har mitt daglige virke som regiondirektør for NHO. Trøndersk industri er i sannhet europeisk. Her driver tyskere og østerrikere med kraftforedling, sveitsere investerer milliarder i kraftproduksjon på Fosen, andre europeere investerer i teknologi til energiproduksjon og -distribusjon. Når vi i det hele tatt kan drive med kraftforedling i Møre og Romsdal og Trøndelag, en region med nesten 10 TWh kraftunderskudd, er det delvis fordi vi kan importere store mengder kraft fra EU-landet Sverige.