Siden 2005 har EUs kvotemarked satt en pris på CO2-utslipp for industri og kraftprodusenter i Europa. EUs kvotesystem er i særstilling det mest omfattende og effektive utslippsmarkedet i verden. Prisen på CO₂ er vesentlig høyere i EU enn i andre regioner. Kvotemarkedet har gitt resultater: EUs utslipp har falt sammenlignet med nivået i 1990.

Økt fare for karbonlekkasje og avindustrialisering

Skal EUs karbonprisingssystem virke for det globale klimaet, må det bidra til reell omstilling og utslippskutt, ikke at utslippene bare flyttes – og øker. De siste årene ser vi klare tendenser til at høye europeiske CO₂-priser er med på å skape utfordringer for industrien i Europa, og gjennom det øke faren for såkalt «karbonlekkasje». Det betyr at utslippene ikke kuttes, men flytter over landegrenser.

Parallelt med betydelige nedstenginger i europeisk industri, øker EU importen av CO₂ gjennom produkter kjøpt fra land utenfor Europa. Ifølge Eurostat økte karbonimporten til EU mellom 2020 og 2022 med 10 prosent. Det er karbonlekkasje i praksis.

For kraftintensiv industri, som utgjør kjernen i det industrielle systemet i Europa, er situasjonen særlig alvorlig. Siden oktober 2021 har halvparten av EUs aluminiumsproduksjon stengt ned, viser en oversikt fra bransjeorganisasjonen European Aluminium. EU har mistet nesten én million industriarbeidsplasser fra 2019 til 2023.

I sin omfattende rapport om EUs konkurransekraft slår Mario Draghi alarm. Dersom det ikke tas effektfulle politiske grep for å få inn mer fornybar kraft og effektive tiltak mot industriell karbonlekkasje, kan EU på sikt styre mot en avindustrialisering som rammer Europas økonomi og sikkerhet.

Kvoteprisen smitter over på kraftprisen

I utgangspunktet burde klimapolitikken gi europeisk industri, og i særstilling norsk industri, et stort fortrinn. Industrien i Europa er vesentlig mindre forurensende enn konkurrenter i andre deler av verden. Aluminiumsindustrien kan tjene som eksempel: I EU er utslippene av CO₂ pr produsert tonn aluminium nesten 60 prosent lavere enn det globale gjennomsnittet.

Det norske industrifortrinnet er særlig stort, siden vår kraftforedlende industri bygger på ren vann- og vindkraft. I aluminiumsindustrien, som er en av de store kildene til CO₂-utslipp i global industriproduksjon, utgjør kraften som brukes 70-80 prosent av de samlede utslippene. I Norge er de null.

Måten EUs kvotesystem virker på sammen med kraftsystemet, er med å svekke fortrinnet europeisk industri i utgangspunktet burde ha i det grønne skiftet. I tillegg til å betale for egne utslipp, risikerer europeisk industri i tillegg å betale for kraftprodusentenes utslipp. Dette er kostnader konkurrenter utenfor Europa ikke har. Årsaken er at kvoteprisen kraftprodusentene i EU betaler, smitter over på kraftprisen industrien og andre kraftkjøpere må betale.

Dette kommer fra gass- og kullkraftprodusenter i Europa som betaler for sine utslipp, en kostnad de baker inn i kraftprisen. Gass og kull setter fremdeles prisen på kraft de fleste timer i året i Europa. Denne utfordringen ser vi også i Norge, gjennom at CO₂-prisen smitter inn i norsk kraftpris, selv om vi har et rent fornybarbasert kraftsystem. Statnett anslo i 2023 at i 2028 vil så mye som 40 prosent av norsk kraftpris i praksis vil være europeisk CO₂-pris.

Resultatet kan bli høyere globale utslipp

Effekten av CO₂-pris på kraftprisen finnes kun i Europa. Konsekvensene er særlig alvorlige for den kraftforedlende industrien som både bruker mye kraft, og er globalt konkurranseutsatt og dermed ikke tåler vesentlig høyere kostnader enn konkurrenter utenfor Europa.

Måten kvoteprisen i EU smitter over i kraftprisen på, gjør at industri med de laveste utslippene kan få de høyeste kostnadene. Paradokset forsterkes av at effekten kommer på et område der industrien i Norge står uten reelle alternativer. Vi kan ikke avkarbonisere kraften vi bruker. Den er allerede fornybar.

Dette skaper potensielt et betydelig problem for den globale klimapolitikken. Dersom norsk aluminiumsproduksjon skulle blitt svekket på grunn av fullt gjennomslag av høye CO₂-kostnader i kraftprisen, vil det sannsynlige utfallet blitt økt produksjon i India, Midtøsten og Sør-Afrika der aluminiumsverkene drives av kull- eller gasskraft. Det ville gitt vesentlig høyere globale utslipp.

Å erstatte ett enkelt aluminiumsverk i Norge, Hydro Sunndal, med kullbasert aluminiumsproduksjon fra Sør-Afrika, ville økt de globale utslippene med over 5 millioner tonn CO₂. Det er mer enn de drøyt 4 millionene tonn CO₂ Norge har kuttet gjennom 30 års klimapolitikk.

Avgjørende med forsterket innsats mot karbonlekkasje

Derfor har Mario Draghi helt rett når han etterlyser kraftfulle virkemidler fra EU og europeiske land for å motvirke at klimapolitikken slår beina under seg selv ved å presse fram ytterligere avindustrialisering i Europa. Kvotemarkedet gir statene store direkte og indirekte inntekter. I Norge, for eksempel, er staten den store vinneren på at europeiske CO₂-priser presser opp prisen på norsk fornybar kraft.

Midlene som må til for å sikre industriens fremtid – og med det klima, europeisk konkurransekraft og sikkerhet – eksisterer, de må bare brukes riktig. Dersom EU skal lykkes i å opprettholde reell industriell kapasitet i Europa, er det avgjørende at EU og landene i Europa forsterker innsatsen mot karbonlekkasje. Vi lever i en usikker tid, og må ta vare på industrien som skal sikre arbeid og inntekter i framtida.

Klima-, energi- og industripolitikken er fylt av dilemma. Det er avgjørende å få ned de globale utslippene av klimagasser og stanse klimaendringene. Men klimapolitikken kan også virke mot sin hensikt. Hvordan Europa og Norge de neste årene balanserer effektive klimatiltak med virkemidler for å ta vare på konkurransekraften til fornybarbasert industri, vil ha stor betydning for vårt bidrag til å løse den globale klimautfordringen.