I et par avisintervjuer, og i en samtale med EU-kommissær Connie Hedegaard og professor Asgeir Tomasgard i regi av Technoport i Trondheim torsdag, har Ola Borten Moe presentert sitt syn på EUs vei mot 2030.

Til Dagens Næringsliv sier Borten Moe ganske udiplomatisk at EU må «vise baller» for å få slutt på at medlemslandene subsidierer fornybar energi fra 2020.

Senterparti-statsråden ser altså ut til å mene at Brussel skal ta makten over klima- og energipolitikken og hindre medlemslandene i å utøve nasjonal politikk på disse områdene på en måte som gjør at karbonmarkedet «forstyrres». Han ønsker med andre ord at Brussel skal opptre som et sentraldirigerende monster som sikrer at to viktige (kapital)interessenter ivaretas; politikk-designet han foretrekker vil være utmerket for gasseksportører og store kraftselskaper.

I Norge vil Borten Moe finne støtte for sitt syn hos samfunnsøkonomi-professorer som Michael Hoel og Torstein Bye. De har lært opp mange ungdommer i årenes løp, og synet de representerer er nok godt ivaretatt i embetsverket både i Olje- og energidepartementet (OED) og i Finansdepartementet. Kvoter, og bare kvoter, er løsningen. Dette synet sammenfaller med hva som vil tjene gassinteressene. Jo mindre fornybar energi, energisparing, subsidier og reguleringer, jo bedre for gassen. Det kan derfor hevdes at det er en sterk norsk interesse at EUs klima- og energipolitikk utvikles i tråd med Borten Moes skisser.

EUs medlemsland er nå i en fase hvor reaksjoner på EU-kommisjonens grønnbok om politikkutformingen mot 2030 blir presentert. OED har sendt saken på høring. Et av de store stridsspørsmålene er om man bare skal ha ett sentralt fastsatt mål for 2030 – CO₂-kutt – eller om man skal repetere 2020-opplegget med mål også for fornybar energi og energieffektivisering.

Dette kommer ganske sikkert til å ende i et eller annet stort kompromiss (bakgrunn og aktuelle vurderinger finner du i denne ferske analysen). Som utenforland har Norge begrenset innflytelse, men kan likevel spille inn. Uansett vil EUs politikkutvikling på feltet legge viktige rammer for norske aktører, både i den fossile delen av energisektoren og i den fornybare. Når norske posisjoner utvikles er det noen grunnleggende spørsmål som må besvares.