I forslaget til statsbudsjett kuttes bevilgningene til karbonfangst og -lagring kraftig. Både fagforbundet Industri og Energis leder Frode Alfheim og Norsk Industris administrerende direktør Stein Lier-Hansen slår på stortrommen. Bare omkring 20 millioner kroner står igjen på bevilgningen til Gassnova som har til formål å utvikle fullskala CO₂-håndtering. Å videreføre årets innsats ville kostet 3-400 millioner kroner. Regjeringen varsler i budsjettet at den vil komme tilbake med et «helhetlig framlegg om arbeidet med fullskala CO₂-håndtering i Norge» når resultatene fra pågående konseptstudier er gjennomgått til våren.

Skiftende norske regjeringer har vært rause med bevilgninger til karbonfangst og -lagring gjennom mange år. Stikkordet er Mongstad. Det har aldri vært uttalt tydelig, men den reelle begrunnelsen for viljen til å bruke store penger har vært knyttet til ideen om at CCS kunne sikre at gassressursene ikke blir verdiløse når klimapolitikken på et eller annet fremtidig tidspunkt gjør at den ikke lenger kan brennes uten å renses.

Redningsaksjon for gassen, ikke verden

CCS har vært en norsk paradegren, repetert i taler, innlegg og stortingsmeldinger i mange år. Men Norge har ikke drevet med dette for å redde verden, men for å redde verdien på norsk gass.

De siste årene har det blitt stadig tydeligere at karbonfangst på gasskraft ikke har hverken politikken eller økonomien med seg, og interessen har derfor dreid i retning av karbonfangst i prosessindustri. Det pågår statsstøttet arbeid hos Yara, Norcem og ved Klemetsrudanlegget for å utvikle karbonfangstprosjekter innen henholdsvis gjødsel, sement og søppelforbrenning. Samtidig holder Statoil på med å rigge til et opplegg for lagring i Nordsjøen, og det er bare et par uker siden det ble meldt at både Shell og Total gjerne vil være med på dette.

Har Norge et særskilt ansvar?

Ingen av de pågående CCS-prosjektene representerer noen «forsikringspremie» for gassen. Det som kunne tatt denne rollen etter at CCS på gasskraft er skrinlagt, er hydrogenproduksjon basert på gass. Det har støtte i den samme logikken, og renses CO₂ vekk fra gassen kan den brukes også i en fremtid der klimapolitikken strammes til. Men det er høyst usikkert om hydrogen på gass har noe for seg. De norske gassreservene kan tømmes omtrent i samme takt som etterspørselen i Europa faller, og hydrogenproduksjon basert på eventuell Barentsgass fremstår som et kjempestort luftslott.

Det er ingen grunn til å kritisere regjeringen for at den vil se nøye på om CCS er verdt å bruke mange penger på. Men det kan argumenteres godt for at oljelandet Norge – som har tjent så mye på fossilenergi – har et særskilt ansvar for å bidra til at teknologien realiseres.

Ingen forretningsmodell

Skal CCS kunne bli en klimaløsning, så trengs det et lager som kan brukes. Det naturlige ville være om nordsjølandene gikk sammen om å etablere et slikt prosjekt, og delte på kostnadene. Både Nederland og Storbritannia viser en viss fornyet interesse for karbonfangst, og det ville vært en fordel for alle parter med et tettere samarbeid om lagringen, ikke minst for å kunne dele kostnadene. Det finnes ingen kommersiell forretningsmodell for CCS, men alle klimascenarioer viser at teknologien er nødvendig for å sikre at de mest alvorlige klimaendringene unngås.

Når det gjelder fangstprosjektene som er under prosjektering, er det CO₂ knyttet til industriprosesser som står i sentrum. Mens CCS på kull og gass – med god grunn – har vært sett som et forsøk fra fossilindustrien på å sikre sine interesser gjennom oppholdende prat, er CO₂-fjerning i prosessindustri en annen fortelling. Selv om all elektrisitet produseres med fornybar energi, vil det fortsatt være CO₂-utslipp knyttet til en del industriprosesser. Å utvikle teknologi som løser dette vil derfor være nødvendig for å komme til nullutslipp.

CCS-prosjektene Yara, Norcem og Klemetsrudanlegget holder på med er dermed mer på linje med andre prosjekter for CO₂-kutt i industrien enn med gasskraftprosjektet vi kjenner fra Mongstad. Enten det er Hydro som arbeider med CO₂-fri aluminium eller Norcem som vil ha CO₂-fri sement, så er målet å utvikle Norge som en attraktiv lokasjon for ren industri som leverer produkter vi vil trenge også i nullutslippssamfunnet. Vi har rikelig tilgang på ren kraft, vi har gode rammebetingelser, kompetente folk – og vi trenger industri som kan sikre eksportinntekter når petroleumsinntektene faller.

Men dette kommer ikke gratis. Stortinget må gjøre opp med seg selv om karbonfangst skal inngå i en langsiktig satsing på å etablere utslippsfri industri i Norge.