Hafslund Celsio er avhengig av viktige avklaringer fra staten for å kunne fortsette byggingen av anlegget for fangst og lagring av CO₂ fra avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud.

Prosjektet spiller to viktige roller. Først, det reduserer fossile utslipp fra avfallsforbrenning og bidrar til å oppfylle kommunale og nasjonale klimamål. For det andre bidrar det til å fjerne CO₂ fra atmosfæren – kjent som CO₂-fjerning.

Det internasjonale energibyrået estimerer i sitt netto null-scenario at vi må fjerne 1,7 milliarder tonn CO₂ i 2050 for å nå 1,5-gradersmålet. Dette behovet øker til 5 milliarder tonn CO₂ i scenariet «forsinket handling».

• Hva er CO₂-håndtering? Se faktaboks med begrepsforklaringer nederst i artikkelen.

Full fart i Sverige og Danmark

Nylig kunngjorde den danske Energistyrelsen at de setter av 28,7 milliarder danske kroner i neste finansieringsrunde for karbonfangst og -lagring (CCS). Det tilsvarer rundt 45 milliarder norske kroner. Dette er en styrking av ordninger som allerede er på plass, både for CCS og for CO₂-fjerning.

I fjor sikret det danske energiselskapet Ørsted seg 16 milliarder danske kroner for å fange og lagre 430 000 tonn bio-CO₂ årlig. Det er ikke bare knyttet til CCS og CO₂-fjerning at Danmark har rammebetingelsene på plass. Samtidig har Danmark startet prosessen med å utvikle CO₂-lagre både på land og til havs. Danmark ligger strategisk godt plassert for å utfordre Norge som Europas CO₂-lager.

I Sverige er satsingen på CO₂-håndtering størst innen CO₂-fjerning, og de var først ute med å lansere et finansielt virkemiddel. Søknaden lå en stund til behandling i EU-kommisjonen, men ordningen er nå operativ. Det er satt av 36 milliarder svenske kroner for å fange og lagre 2 millioner tonn CO₂ årlig, som ligner mye på den danske ordningen Ørsted fikk tilslaget på.

Karbonfangst og -lagring fra fossile, biobaserte og atmosfæriske kilder

CO₂-utslippene fra avfallsforbrenning er både fossile og biobaserte. Det er kun de fossile utslippene som bokføres i klimaregnskapet og er ilagt CO₂-avgift. Disse kommer fra forbrenning av fossile produkter som plast.

Biologiske utslipp, også kalt bio-CO₂, oppstår når vi brenner for eksempel biobasert avfall, som papp, papir eller matavfall. Når biobaserte utslipp fanges og lagres, tas CO₂ ut av det naturlige karbonkretsløpet og fjernes fra atmosfæren. Dette forutsetter at fanget CO₂ lagres permanent. Bio-CCS er altså en måte å redusere mengden CO₂ i atmosfæren på.

Prosessindustrien i Norge kan også realisere bio-CCS ved å bytte ut dagens bruk av fossilt kull med biokull.

En annen metode er å fange CO₂ direkte fra luft (DACCS). Store vifter trekker luft gjennom et anlegg som skiller ut CO₂ ved hjelp av et løsemiddel, før den samles og sendes til permanent lagring.

Hvem skal ta regninga, staten eller næringslivet?

Grunnprinsippet i klimapolitikken er at utslipper betaler. Dette prinsippet utfordres når CO₂ fjernes fra atmosfæren. For mens fangst av fossile utslipp er insentivert gjennom CO₂-avgifter og EUs kvotesystem, er det ingen insentiver for å fange bio-CO₂. Som tidligere klimaminister Espen Barth Eide påpekte: «Hvis det koster penger å slippe ut CO₂, gir det mening å få betalt for å fjerne CO₂».

I Danmark og Sverige holder myndighetene auksjoner der prosjekter for CO₂-fjerning byr på å få en andel av kostnadene dekket av staten. Målet er en fordeling av kostnader mellom prosjekt, stat og privat aktør. Auksjonene er dessuten kostnadseffektive av to grunner. Først, med konkurranse mellom flere prosjekter vil de rimeligste finansieres først.

For det andre, det er heller ikke forventet at staten skal ta hele regningen. Prosjektene kan hente finansiering i det frivillige karbonmarkedet ved å selge CO₂-fjerningssertifikater (også kalt negative utslippskreditter). Dette bidrar til å redusere de offentlige utgiftene.

Et eksempel på kjøp og salg av CO₂-fjerningssertifikater er Equinors avtale om å kjøpe sertifikater fra Ørsteds bio-CCS-prosjekt. Ørsted gir fra seg retten til å bokføre de negative utslippene til Equinor, som vil bokføre dem på sitt klimabudsjett. For en så stor utslipper som Equinor, utgjør ikke volumet en stor betydning. Men det er en av de største avtalene om kjøp og salg av negative utslippskreditter så langt.

Prisene på negative utslippskreditter er høye – langt over tradisjonelle klimakreditter. Ifølge CDR.fyi ligger prisen på bio-CCS-kreditter på omtrent 1750 kroner, mens direkteluftfangst-kreditter kan koste over 5000 kroner. Én kreditt representerer utslipp på ett tonn CO₂-ekvivalenter.

Hafslund Celsio ønsker å gjøre det samme som Ørsted; å selge CO₂-fjerningssertifikater til næringslivsaktører med klimaambisjoner og økonomisk handlingsrom. Men dagens praksis i Norge betyr at dersom de selger sertifikater, reduseres også statsstøtten tilsvarende. Dette hemmer utviklingen av et marked som kan bidra til å få opp flere prosjekter, og det hindrer muligheten til å skape nye inntektsstrømmer i et prosjekt i en kostnadsreduserende fase.

Selskaper som Equinor skal ikke kjøpe sertifikater/kreditter istedenfor å redusere utslipp. Det er et viktig prinsipp, for på sikt skal vi nå negative utslipp globalt. Kredittene kan brukes til å kompensere for de få utslippene man ikke blir kvitt, omtalt som restutslipp. Forskningsmiljøet Oxford Net Zero har utviklet retningslinjer for bruk av kreditter. Kredittene kan også kjøpes og omtales i klimastrategier, som et klimabidrag utover egen verdikjede. I Sverige oppfordrer de til sistnevnte fremfor å kompensere for utslipp.

Bjelland Eriksen med bekymringsbrev til EU-kommissær

I regjeringens klimastatus og -plan er CCS-prosjektet på Klemetsrud inkludert som et forventet utslippskutt. Denne bokføringen kommer med en stor usikkerhet: hvor skal negative utslipp bokføres?

Det er fortsatt ikke avklart hvor eller hvordan CO₂-fjerning skal bokføres i EU. Det er planlagt at kommisjonen skal utrede problemstillingen i 2026. Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (nå i permisjon) har derfor i et brev til kommissæren uttrykt bekymring over at dette kan utsette viktige prosjekter.

At dette ikke er avklart, trenger likevel ikke å være til hinder for å starte prosjekter og nye virkemidler. Bokføringen vil mest sannsynlig komme på plass før CCS-anlegget på Klemetsrud er ferdig bygd uansett. I bokføringen vi sender til FN, er det allerede mulig å rapportere bio-CCS.

EU har vært tydelige på at industriell CO₂-fjerning er avgjørende for å nå unionens mål om netto null utslipp i 2050, og at prosjekter må komme i gang innen 2040. Så det er bare et spørsmål om når både rammebetingelser og bokføring kommer på plass.

Hva nå?

Norske og internasjonale selskaper venter utålmodig på avklaring rundt rammebetingelsene. Norge har gode konkurransefortrinn innen CO₂-håndtering: nær tilgang til CO₂-lager, en ren energimiks, og riktig kompetanse. Prosjektene står i kø, men risikerer å legges på is.

Nå må det skje to ting: I behandlingen av statsbudsjettet i Stortinget må planen for Klemetsrud-prosjektet behandles og godkjennes sammen med kravet om å få selge kreditter. Deretter trenger vi et punktutslippsprogram som støtter både utrullingen av CCS og CO₂-fjerning.

Miljødirektoratet og en utredning gjort på vegne av Energidepartementet har pekt på omvendte auksjoner, slik som de har i Sverige og Danmark. Langskip er et veldig viktig demonstrasjonsprosjekt for å bevise at en fullskala verdikjede for CCS er mulig.

På Zerokonferansen 24. oktober skal vi vise frem prosjekter og diskutere med politikere hvordan vi kan sikre at Norge legger til rette for lønnsom CO₂-håndtering. Nå er det på tide at regjeringen tar neste steg.