Høsten i norsk klimapolitikk kan oppsummeres i to steg:

1. Regjeringen la frem budsjettet og varslet om at vi er mer enn dobbelt så langt unna klimamålet som vi trodde.
2. Stortinget forhandler budsjettet og tar oss enda lengre bort fra målet. Og store deler av miljøbevegelsen klapper, de fleste andre forholder seg stort sett i ro, og SV og MDG jubler over egne seiere.

Hva i alle dager har skjedd med norsk miljøbevegelse? 

Mind the gap

«Utslippsgapet» er det viktigste ordet i norsk klimapolitikk. Det betegner forskjellen mellom hvordan utslippene må utvikle seg for å nå klimamålet, og hvordan prognosen (framskrivingene) sier at utslippene vil utvikle seg. Gapet må dekkes inn av ny politikk. 

I fjor meldte regjeringen at utslippsgapet var på 5,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I år var prognosen totalt endret. Gapet er nå 13,3 millioner tonn. 

Disse tonnene handler om Norges forpliktelse til EU i ikke-kvotepliktig sektor for perioden 2021-2030. Det handler derfor primært om transport og landbruk. Dette er vårt viktigste nasjonale klimamål og internasjonale forpliktelse. 

• Les mer: Alle Energi og Klimas saker om statsbudsjettet 2026

Fra et år til et annet hadde vi blitt mer enn dobbelt så langt unna å nå målet. Dette stod i regjeringens egne dokumenter som ble lagt frem 15. oktober. Det burde vært ramaskrik og fakkeltog fra norsk miljøbevegelse. Men nei. Ingenting. 

Det virker åpenbart for meg at miljøbevegelsen og miljøpartiers viktigste krav til Arbeiderpartiet burde være å rydde opp og tette gapet sporenstreks, sette oss på kurs mot å nå klimamålet. I stedet skjedde det motsatte. 

Sp fikk gjennomslag for å stanse klimatiltakene som vi vet har effekt. MDG og SV fikk vage løfter og en tapt symbolsk oljekamp. 

Budsjettavtalen på Stortinget øker utslippene i de neste årene med 700 000 tonn, ifølge Klima- og miljødepartementet (TV 2). Forskere på CICERO Senter for klimaforskning har ikke regnet på tallene, men slår fast at budsjettavtalen gir høyere utslipp (Aftenposten) enn Aps forslag. 

Det skyldes Senterpartiets gjennomslag i avgiftspolitikken. Regjeringen vil øke CO₂-avgiften generelt, som planlagt. For at det ikke skal få konsekvenser for dieselprisen til bilister, har Sp nå fått gjennomslag for å senke veibruksavgiften. Derfor blir effekten null. I tillegg fjerner de avgiften på mineralgjødsel som Ap ville innføre.

Til TV 2 erkjenner Ingrid Liland (MDG) at de ikke har prioritert klimakutt som tar oss nærmere 2030-målet. Hun sier: «Jeg synes det er veldig uansvarlig at regjeringen ikke følger opp sine egne klimamål. For MDG har vi prioritert langsiktige tiltak som setter spor i mange år, og som kan få oss til nullutslipp i 2050».

Et historisk sveip

Den norske miljøbevegelsen hadde lenge en overdrevet besettelse av klimamål. Kampanje etter kampanje handlet om å øke målene. Den store fienden var Jens Stoltenberg, som ville bruke penger på å kutte i utlandet, mens SV og miljøbevegelsen ville kutte i Norge. Veldig lite av debatten handlet om målrettede tiltak. 

Dette gjaldt for eksempel klimaforliket i 2009, som samlet alle partier utenom Frp. Blant de viktigste tiltakene i forliket var å bygge ut dobbeltsporet jernbane på Østlandet, Intercity-triangelet, et tiltak som trolig øker klimagassutslippene. 

Det store skiftet skjedde gjennom klimaavtalen med EU, som formelt ble inngått i 2019. Det var den som ga oss en tiårig nasjonal forpliktelse for ikke-kvotepliktig sektor frem mot 2030. Den avtalen forutsatte en helt ny måte å jobbe på. 

Inn kom de nye samfunnsøkonomene, som tok over klimapolitikken. 

Konflikten tidligere var mellom klimaaktivister med flymotstand og jernbanedrømmer på den ene siden og samfunnsøkonomer med kvoterasjonalitet og internasjonale utslippskutt som prinsipp, men dette ble endret. Med en klar nasjonal forpliktelse, begynte samfunnsøkonomene å regne på kostnadseffektive kutt innenlands. 

Dokumentet som slo fast denne tankegangen, var Klimakur 2030, som ble lagt frem av blant andre Miljødirektoratet, Statens vegvesen og Landbruksdirektoratet i 2020. Der ble klimapolitikken regnet på i kroner per tonn CO₂ i et tiårsperspektiv. 

Endringen som hadde skjedd, kan jeg best beskrive med det som kan bli oppfattet som en nedlatende metafor. 

Se for deg at vi på tidlig 2000-tall ikke hadde et offentlig helsevesen. Det fantes en helsebevegelse som krevde et offentlig helsevesen. Dette fikk de gjennomslag for. Men deretter handlet debatten om pakkeforløp, stykkprisfinansiering og kvalitetsjusterte leveår. Det er ikke like lett å diskutere det som det er å skrive «Kloden koker» på papp. 

Det neste øyeblikket i klimapolitikken var Støre-regjeringens 55 prosent-mål, som ble vedtatt i klimaloven og meldt inn til FN under Parisavtalen. I Hurdalsplattformen høsten 2021 ville Støre-regjeringen at hele utslippskuttet skulle tas innenlands, uten å bry seg om skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Det var et lite comeback fra den gamle måten å tenke på.

Raskt viste det seg uoppnåelig. 

Ikke bare det. De som tidligere var klimaradikale med tilsynelatende vilje til å gjøre hva som helst for raske, nasjonale kutt, var blitt motstandere av tiltakene som ville fungert. Herunder elektrifisering av sokkelen og Melkøya, samt økt produksjon av fornybar energi. 

Så da Støre-regjeringen i vår kom med et nytt klimamål under Parisavtalen, var prinsippene snudd på hodet. Nå ville de ha et mål som på ingen måte skilte mellom nasjonale og internasjonale tiltak. Her skulle man kunne kjøpe seg ut av hele forpliktelsen. Stoltenberg var tilbake i regjering. 

En stund så Arbeiderpartiet ut til å være helt alene på Stortinget om klimamålet, men landet til slutt flertall med Venstre og Høyre. Da ble det slått fast at målet på 70-75 kutt innen 2035 i hovedsak skal bli nådd med nasjonale kutt og EU-samarbeid. 

Til slutt havnet vi der vi er nå. Langt unna å innfri avtalen med EU, lengre enn langt etter Stortingets behandling. 

Sannheten om statsbudsjettet

Regjeringen la på ingen måte frem noe ambisiøst klimabudsjett. Men det hadde tiltak som forbedret klimapolitikken, og som ville bidra til at vi kom nærmere 2030-målet enn vi ville gjort hvis budsjettet ikke ble vedtatt. Det som ikke minst var viktig, var at regjeringen holdt seg til planen om fortsatt opptrapping av CO₂-avgiften. 

Jeg ser nå flere i MDG forsvare budsjettet med at de har fått gjennom tiltak som ikke kan telles, her illustrert med en Facebook-status fra stortingsrepresentant Frøya Skjold Sjursæther: 

«Flere har sikkert lest i Aftenposten at «utslippene økte» gjennom budsjettforhandlingene. Til det:

Det er mange MDG-gjennomslag i dette budsjettforliket som uten tvil kutter utslipp, selv om man ikke har tallene – og det er vanskeligere å kvantifisere:

For eksempel rekordbevilgninger til skogvern, saktere innfasing av elbilmoms, redding av kollektivtilbudet, billigere månedskort, og støtte til karbonfangst og lagring.

Og hvis man ser utenfor Norge: 2 milliarder mer til Klimainvesteringsfondet, som reduserer utslippsvekst tilsvarende omtrent 10 prosent av årlige innenlandsutslipp.

MDG har også forpliktet Arbeiderpartiet til å komme tilbake med nye forslag som kutter utslipp i revidert.

I tillegg til dette, har MDG fått gjennom omstillingskommisjon, økt CO₂-avgift på sokkelen, og full stans i havbunnsmineraler.»

Frøya Skjold Sjursæther har rett i at det finnes klimatiltak som ikke analysemodellene fanger opp konsekvensene av. Men dette forsvaret fortjener å bli gjennomgått punkt for punkt: 

• Skogvern er i utgangspunktet ikke et klimatiltak, det er et naturverntiltak. Det ser man av budsjettproposisjonen til Klima- og miljødepartementet, fra de relevante stortingsmeldingene. Pengene går ikke til å verne skog for å holde på karbon, men for å ivareta naturmangfold. Målt som klimatiltak, konkluderer Miljødirektoratet med «det er vanskelig å finne grunnlag for å si at vern av skog i Norge er bedre enn bærekraftig skogbruk som et tiltak for å motvirke klimaendringer.»
• Saktere innfasing av elbilmoms er for det første et frempek mot fremtidige statsbudsjett, uten effekt neste år, og for det andre bare å bremse utfasingen av et klimatiltak, ikke et tiltak for å forsterke et klimatiltak. 
• Redning av kollektivtilbudet er en økning av de frie midlene til fylkeskommunene på én milliard kroner, som fordeles utover landet, som fylkene kan forvalte fritt, uten en annen føring enn at Stortinget påpeker at det begrunnes med «styrking av kollektivtransporten». Siden kollektivtilbudet er i negativ utvikling, vil dette i beste fall bare bidra til å gjøre den mindre dårlig, og pengene går ikke målrettet til de byene som har det største behovet. 
• Billigere månedskort er det ikke belegg for å hevde er et godt virkemiddel. Forskere på Transportøkonomisk institutt (TØI) skrev dette i Aftenposten: «Hvis man reduserer prisen på månedskort og enkeltbilletter like mange prosent, peker tilnærmet all tilgjengelig forskning på at reduksjon i enkeltbillettprisen har størst effekt for å øke bruken av kollektivtransport og redusere bilbruk.»
• En annen forsker på TØI har også advart mot det nasjonale månedskortet som MDG har prioritert og som etter enigheten skal utredes. «Klimagevinsten er tilnærmet null», sa han, og viste til at det heller fører til økt trengsel på busser og tog». 
• Støtte til karbonfangst og -lagring viser til 700 millioner til Enova, øremerket tiltak som kutter utslipp fra industri- og avfallshåndtering. Summen dekker ikke inn at regjeringen kuttet bevilgningen til Enova fra 7,8 milliarder i årets budsjett til 5,9 milliarder i neste års budsjett. Det er også tvilsomt om den bevilgningen vil kunne føre til substansielle kutt innen 2030.

Så nei, det finnes ingen grunn til å tro at disse gjennomslagene vil være i nærheten av å veie opp for den negative klimaeffekten av budsjettenigheten. I beste fall bidrar de til å holde utviklingen på stedet hvil, i verste fall har de ytterligere negativ effekt. 

At regjeringen skal komme tilbake med nye forslag som kutter utslipp i revidert nasjonalbudsjett våren 2026, må jeg si er en av de pinligste merknadene Stortinget har vedtatt. 

«Stortinget ber regjeringen sørge for at klimagassutslippene ikke skal øke som følge av endringene i veibruksavgiften sammenlignet med budsjettforslaget som regjeringen la frem i oktober og vil komme tilbake med forslag til endret virkemiddelbruk i revidert nasjonalbudsjett. Endringene skal gi utslippskutt som minimum tilsvarer utslippsøkningen som følger av kutt i veibruksavgiften.»

Det binder bare regjeringen til å komme med et forslag. Det forplikter ikke et flertall på Stortinget til å støtte det.

Fastlåst i olje- og identitetspolitikk

SV prioriterte oljefondet og tapte, og MDG prioriterte oljepolitikken og tapte. 

Jeg merker meg at MDG-politikere kommuniserer at de her har en systemendring på gang, og har satt en ny kurs. Etter beste evne klarer jeg dessverre ikke se noen av delene. 

Realitetene etter statsbudsjettbehandlingen er at Stortinget har sørget for at klimamålet ikke blir nådd, samt at oljepolitikken kommer til å ligge fast resten av perioden. 

Lenge var klimaengasjerte folk av alle slag – i den organiserte miljøbevegelsen, i miljøpartiene, i næringslivet, og andre – mest opptatt av at nå haster det, vi trenger tiltak i dag som gjør at vi når klimamålene. Det ser det ut til å være slutt på. 

Klimakampen ble vanlig politikk, med tabeller, juss og samfunnsøkonomiske analyser. Likevel henger mange igjen i det som fremstår mer som identitetspolitikk om kollektivpriser og en fånyttes kamp om oljeproduksjon. Såpass kraftig har utviklingen vært, at vi nå kan erklære at det partiet på venstresiden som fører den beste klimapolitikken, er Arbeiderpartiet.