Equinor – og resten av norsk oljeindustri – har de siste dagene
demonstrert hvordan de kan sette dagsorden
både politisk og i mediene. Selskapet og bransjen er en sterk maktfaktor i det
norske samfunnet. Næringen er på leting etter grep som kan sikre den langsiktig
og bred samfunnsmessig aksept – i krysspresset mellom en stadig mer
klimabevisst opinion og investorer som stiller spørsmål ved den langsiktige
forretningsmodellen og bransjens eksistensberettigelse: Hvor lenge har olje og
gass en rolle i en verden som skal til nullutslipp?

Løfter om utslippskutt fra egen produksjon er den enkle
delen av denne jobben. Klimagassutslippene skal kuttes i samme takt som EUs
klimamål tilsier. Det forbedrer den eksisterende virksomheten, men endrer ingenting
fundamentalt.

La oss se litt på hva utspillene fra Equinor og olje-lobbyen
Konkraft mandag egentlig er – og hva det ikke er.

Utslippskutt: Equinor og næringen lover 40 prosent kutt i klimagassutslippene frem til 2030 og setter mål om nullutslipp til 2050. Det som monner når det skal gjennomføres klimakutt på sokkelen, er at kraftforsyningen på installasjonene byttes fra gass til fornybar strøm.

Norsk olje blir litt renere. Elektrifisering av oljeplattformer betyr at klimagassutslipp kan kuttes i store jafs. Uansett synet på oljesektorens fremtid er det bra at eksisterende produksjon foregår så rent som mulig. Tidligere slike fremstøt har vært solgt inn som såkalte «spleiselag», men det som ble sagt mandag tyder på at CO₂-prisen nå har blitt så høy at elektrifisering kan ordnes uten subsidier. Det betyr at klimapolitikken virker. Summen av den «særnorske» CO₂-avgiften og EUs kvotepris gjør at regnestykkene er annerledes nå enn for noen år siden. Det har blitt dyrere å forurense.

Utslippskostnader driver altså endringer. Selskapene og
næringen gjør det som er rasjonelt når kostnadene ved utslipp øker. Når
CO₂-prisen øker, så blir elektrifisering mer lønnsomt. Det er dette som er hensikten
med klimapolitikken.

Reformene i det europeiske kvotesystemet, der
overskuddskvoter skal settes på «lager» og etter hvert kastes, gjør at
sammenhengen mellom klimakutt i norsk oljesektor og reelle utslippsreduksjoner
i Europa, er mye tydeligere enn før. Med andre ord: kuttene på sokkelen gir
lavere europeiske og globale CO₂-utslipp.

Investeringer: Med en investering på 50 milliarder over ti år kan omkring 40 prosent av klimagassutslippene fra oljeproduksjonen kuttes. Snaut halvparten av dette vil være Equinors investeringer.

Men kraftbehovet knyttet til denne operasjonen er betydelig. Det trengs 10–12 TWh. Hydro, Norges største kraftkonsument, bruker til sammenlikning ca 15 TWh i året. I tillegg til mer strøm kreves det også investeringer i kraftnettet på land for å sikre at «skjøteledningen» ut til plattformene blir kraftig nok.

Uten nyinvesteringer i vind- og vannkraft blir strømmen
dyrere enn den ellers ville vært for annen industri og forbrukere. Derfor må det
bygges ut mer vind- og vannkraft for å møte behovet elektrifiseringen medfører.
Målet om klimakutt i oljesektoren er derfor et kraftig investeringssignal til
fornybarnæringen om å bygge ut det som er mest lønnsomt. Det betyr vindkraft på
land. Det kan bety noe mer vannkraft, avhengig av skatteregimet og øvrige rammebetingelser.

I lys av vindkraftdebatten det siste året er det ikke gitt at det blir lett å få aksept for mye ny vindkraft på land. Det kunne hjulpet om Equinor tok rollen som prosjektutvikler og utbygger. Selskapet får det gjerne som det vil – og har muskler som kan brukes når det trengs. Men Equinor har etter det som ble sagt mandag ingen planer om å bygge landbasert vindkraft, og heller ikke bunnfast havvind på norsk sokkel.

Klimapolitikken driver altså investeringer i elektrifisering på sokkelen, som i sin tur driver investeringer i mer fornybar energi på land. Også ombygging av kraftforsyningen på plattformene krever mye arbeid, og investeringene bidrar derfor til økt etterspørsel etter arbeidskraft og nye tekniske løsninger som kan gi utslippskutt i produksjonen.

Men ingenting av det som ble lansert mandag fører til store
sprang som kan være delsvar på de mer fundamentale utfordringene både Norge og
oljenæringen står overfor.

Elektrifiseringen endrer heller ikke rammene for debatten
hverken om oljebransjens klimarisiko, om fremtidig etterspørselssvikt, om
behovet for vern av sårbare områder – eller om det faktum at mye av de
gjenværende fossile energiressursene på kloden ikke kan brennes.

Dette er de mer fundamentale spørsmålene det norske
samfunnet må finne svar på – i diskusjonen om hvordan vi skal håndtere
overgangen mot nullutslipp.

Elektrifiseringen rører egentlig altså bare ved en liten
flik av det store komplekset som handler om hvordan oljeselskaper og oljelandet
Norge skal omstille seg.

Den store klima- og oljediskusjonen denne våren i Norge vil
handle om forvaltningsplanen for Barentshavet – og bredere; hvor lenge og hvor
mye skal Norge satse på å utvikle oljeaktivitet i nye områder, langt mot nord,
langt fra eksisterende infrastruktur?

Fossil energi kommer over de nærmeste tiårene til å bli utkonkurrert og utregulert fra det europeiske markedet som vi er avhengig av. Nye fossilfrie verdikjeder vil overta. Den europeiske klimapolitikken kommer i økende grad til å definere rammene for norsk næringsliv. Markedet for gass kommer for eksempel til å falle, men «litt renere» olje og gass kan kanskje få en ekstra verdi. Oljens betydning for norsk økonomi kommer til å bli redusert i årene fremover, uansett. Omstillingsbehovet er stort.

Hva er en fornuftig nasjonal strategi for Norge i dette
bildet?

Det er den store og vanskelige debatten og den krevende strategiske utfordringen.