Norge har forvaltningsplaner for de tre havområdene Nordsjøen
og Skagerrak, Norskehavet, og Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
Forvaltningsplanene skal være kunnskapsbaserte og legge til rette for
verdiskaping og opprettholdelse av naturmangfoldet. Våren
2020 vil en revidert forvaltningsplan for Barentshavet og Lofoten legges frem
for Stortinget. Forvaltningsplanen er Klima- og miljødepartementet sitt ansvar
å utarbeide – men departementet er ikke alene om jobben. Forvaltningsplanen
utformes sammen med en lang rekke departementer med bidrag fra direktorater,
institutter og innspill på åpne møter, og vil ha en kombinasjon av faglig og politisk
innhold. Dokumentet gir en sentral ramme for videreutviklingen av
petroleumsaktiviteten i Barentshavet. Spesielt én ting har utpekt seg her: Iskanten.
Hvordan bestemmes den og hvor plasseres den?

Iskanten er et dynamisk område som endrer seg fra time til time, måned til måned og år til år, noe som gjør den vanskelig å kartfeste som en statisk strek i en forvaltningsplan. Iskanten er også et «særlig verdifullt og sårbart område», et såkalt SVO, som omfatter alger, plankton, fisk, bunndyr, sjøfugl og sjøpattedyr som er sterkt knyttet til sonen mellom is og åpent hav. Derfor betegnes den helst som iskantsonen.

I Granavolden-erklæringen, som Høyre, Venstre og KrF styrer
etter, står det at regjeringen vil «fastslå definisjonen av iskanten i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og i lys av anbefalinger fra Faglig forum.»Det er Faglig
forum som utarbeider det faglige grunnlaget til forvaltningsplanene. Faglig
forum består av flere direktorater og rådgivende institusjoner, som
Miljødirektoratet, Oljedirektoratet og Norsk Polarinstitutt.

Debatten og arbeidet med iskanten har til nå i all hovedsak handlet om det lokale fremfor det globale, med vekt på miljøutfordringer ved lokale utslipp, økonomiske ringvirkninger for lokalsamfunn, og biologisk mangfold. Det underliggende spørsmålet dreier seg derimot om hvor langt nord, og hvor lang tid fremover, Norge skal drive med petroleumsvirksomhet. Nye felt i Barentshavet vil tidligst kunne komme i produksjon godt ut på 2030-tallet, når Norges utslipp skal være på god vei mot netto null i 2050. Hvor stor risiko løper vi på vegne av klimaet om vi åpner opp for petroleumsaktivitet lengst nord i Barentshavet? Risikerer vi at eventuelle utbygginger her ender opp som fordi det ikke vil være marked for kostbar olje og gass fra Arktis 15–20 år frem i tid?