Her er en sleivete, men ikke helt upresis gjengivelse av miljøbevegelsens forhold til energiutbygging de siste 60 årene:

Fra 60-tallet til tidlig 90-tall: Det bygges ut mye vannkraft, og miljøbevegelsen engasjerer seg mot det. Naturvernforbundet argumenterer til og med for utbygging av gasskraftverk på 70-tallet for å stoppe regulering av flere elver.

Fra 90-tallet til 2013: Det planlegges gasskraftverk, og miljøbevegelsen engasjerer seg mot det. Miljøorganisasjonene argumenterer for at vi heller bør satse på fornybar energi. Store deler av miljøbevegelsen kjemper for «grønne sertifikater» for å gi støtte til mer utbygging av vindkraft, og heier fram utbygging av det første store vindkraftanlegget på Fosen.

2010-tallet til i dag: Det bygges en god del vindkraft på land. Store deler av miljøbevegelsen engasjerer seg mot det, og peker på at vi heller bør satse på energieffektivisering, sol og havvind.

2024- : Havvind-utbyggingen kommer endelig i gang. Stadig flere engasjerer seg mot havvind, og mener vi egentlig klarer oss helt uten mer kraftutbygging. Enkelte peker på at vi heller burde bygge atomkraft.

Det finnes et mønster her: Miljøbevegelsen og de mest miljøengasjerte partiene i Norge har en uvane med først og fremst å være i stand til å være MOT ting, og ikke helt klare å bestemme oss for hva vi er FOR.

Mot det som faktisk blir noe av

Det er aller lettest å være for ting når det bare eksisterer som en idé på en powerpoint. Powerpointer kan hverken rasere natur, krenke urfolks rettigheter, ødelegge utsikten eller skape støy. Dermed er det fristende å alltid være for det som ikke er aktuelt akkurat nå, og mot det som faktisk blir noe av.

For enkelte av partiene og aktivistene er det også et poeng å være mot kapitalismen. Dermed ender man gjerne opp med å være for fornybar energi og fossilfrie løsninger, men bare hvis de er ulønnsomme, eller finnes i form av et statlig prøveprosjekt. Blir det lønnsomt, er det kapitalisme. Dermed blir deler av miljøbevegelsen nærmest mer mot fornybar energi jo mer lønnsomt og rasjonelt det er å bygge den ut! Vindkraft på land har aldri vært så upopulært som da det ble den billigste kilden til strøm i Norge.

Kan gjøre seg irrelevant

Jeg tror miljøbevegelsen i bredt står i fare for å gjøre seg litt irrelevant på denne måten. Hvis noen har en fordom om at vi er en gjeng som ikke egentlig er i stand til å bygge et fossilfritt samfunn, men er «best uten ball» (og makt og ansvar), så er det lett å få den fordommen bekrefta. Man kan naturligvis innvende at miljøbevegelsen også har hatt en viktig jobb i å protestere mot premissene om evig vekst i energibehov og forbruk. Denne kritikken er også relevant i dag. Norges forbruksbaserte utslipp er i verdenstoppen, og vi sløser mye med energi. Både energisløsingen og det materielle forbruket må ned. Men i dagens situasjon, der klimakrisa er stadig mer akutt, og det er et åpenbart og stort behov for mer fornybar energi, har vi ikke råd til kun å være vekstkritiske. Vi kommer ikke i mål kun ved å ta på oss ullgenser og skru ned termostaten.

Hva er vi for?

Derfor trenger vi å snakke høyt om hva vi er for. Jeg er for energieffektivisering, mer solkraft, havvind, oppgradering av vannkraftverk uten større naturinngrep og utbygging av vindkraft på land innen strenge rammer. Jeg er positiv til atomkraft der det er økonomisk og sikkerhetsmessig rasjonelt, men oppfatter ikke at Norge er et av de landene.

Kampen står mot verdens mektigste og rikeste bransje: fossilindustrien. Den er særlig dominerende i Norge. Vi er noe i nærheten av et oljeselskap med et land. Hvis miljøbevegelsen bruker mesteparten av kreftene våre på å engasjere oss mot alternativene til fossil energi, så kan den bransjen le hele veien til banken, mens klimamålene forsvinner ut av syne.

(Red.anm.: Innlegget er en redigert versjon av en tekst artikkelforfatteren først publiserte på sin Facebook-side).