Klimapolitikk er heldigvis blitt en del av valgkampen og det er bra at NRKs Sigrid Sollund brukte tid på klima i sin utspørring av Ap-leder og statsminister Jens Stoltenberg mandag morgen. Stoltenberg har etter mitt syn vist sviktende lederskap på dette politikkområdet. På Aps landsmøte nevnte han knapt saken. Han kunne, hvis han ville, ha vist langt større engasjement i klima- og energispørsmål, både i Norge og ikke minst i Europa.

Saken er at Jens Stoltenberg ser ganske endimensjonalt på klima- og energispørsmål. Det er ikke så rart. Det teoretiske fundamentet for hans syn på klimapolitikk sammenfaller med norske petroleumsinteresser. Det er altså ikke bare "rett" å betrakte verden på den måten han gjør, det er også lønnsomt for Norge. Men ulempen ved å være så sikker, er at Stoltenberg risikerer å gå glipp av utviklingstrekk som ikke passer inn i forståelsesrammen han har av klima- og energifeltet.

I Stoltenbergs verden er en global klimaavtale den eneste nøkkelen. Med en ambisiøs global avtale vil vi få en global karbonpris. Denne prisen skal gi endret atferd hos økonomiske og politiske aktører, slik at de opptrer rasjonelt gitt at CO₂-utslipp har en pris. Utslippstaket skal være politisk bestemt, fremforhandlet i regi av FN. Forandringene kommer «top-down» – alle tar fornuftige beslutninger i lys av den globale CO₂-prisen. Klimaavtalen blir derfor det avgjørende. Uten klimaavtale, ingen global CO₂-pris, ingen endring – eller i alle fall ingen endring som monner.

Med en slik avtale vil gass erstatte kull, CO₂-intensiteten vil avgjøre hvilke oljeressurser som blir liggende, alt i alt en fremtid som stemmer godt overens med de norske petroleumsinteressene. Dette er en behagelig forståelsesramme eller "framing", både for Statoil, Norsk Olje og Gass – og for Arbeiderpartiet og Høyre. Norge gjør sitt beste, jobber hardt for en global avtale – mens vi fyller Oljefondet med inntekter fra olje og gass.

Men denne tilnærmingsmåten er i ferd med å vise seg altfor snever. Endringene skjer «bottom-up». Teknologiske endringer som billigere solenergi og utvinning av skifergass skaper store forandringer også uten en global klimaavtale. Det skjer mye gjennom politiske tiltak og markedsendringer i enkeltland. Samtidig øker finansmarkedenes interesse for risikoen i fossil energi. Sammen kan dette gi endringer i retning av en klimariktig utvikling også uten at verdens politiske ledere samsnakker seg frem til en avtale som gir en global karbonpris. Det grønne skiftet kommer nedenfra, bildet er mye mer komplekst og uryddig enn det ville vært om kvotemarkedslogikken hadde vært den styrende. Klimatalen Obama holdt på forsommeren er et godt eksempel på «bottom-up»-tenkning som står i sterk motstrid til «top-down»-tilnærmingen norske samfunnsøkonomer presenterer.

En global avtale vil selvsagt forsterke og forsere det grønne skiftet. Men det er ikke slik at ingenting skjer før en avtale er signert og ratifisert og den globale CO₂-prisen et faktum.

I diskusjonen om den norske oljesektorens fremtid sier Stoltenberg at Norge ville tape store inntekter hvis man skrur igjen kranene. Selvsagt er det sånn. Å stoppe utvinning på eksisterende olje- og gassfelt vil være tullete. Men denne forståelsesrammen blir også for snever. Det riktige spørsmålet er om det er i Norges egeninteresse å investere store summer i leting og utvikling av kostbare petroleumsreserver – ressurser som neppe vil være lønnsomme dersom klimapolitikken lykkes og etterspørselen etter fossil energi utvikler seg i tråd med togradersmålet.

Om det er en global klimaavtale eller endring «nedenfra» som gir en slik utvikling, er egentlig mindre interessant. Men her kan samfunnsøkonomenes briller bli skylapper – selv om de sitter på nesen til selveste statsministeren.