«Jeg ble drittlei av å være klimaaktivist» – slik oppsummerer Sofie Sinnes (18) hvordan klimaengasjementet hennes forsvant, i en kronikk i Klassekampen 22. januar. Sofie forteller om hvordan hun fra å være en ivrig aktivist, som kjempet for å redde kloden, utviklet seg til å bli «nærmest likegyldig». Hvorfor? Hun tror det er fordi hun har «mistet mye håp» og føler at det ikke nytter å engasjere seg.

I ulike undersøkelser gjennomført av forskergruppen LINGCLIM (UiB) har vi sett lignende oppgitthet blant ungdom, ofte fordi de opplever at politikere ikke lytter og tar dem på alvor. Men det betyr ikke at de ikke er bekymret.

En undersøkelse utført av Opinion for NORAD, publisert i samme uke som Sofies tekst, viser at klimaendringer er det tredje største området som nordmenn bekymrer seg for (etter krig/konflikt og økte forskjeller mellom fattig og rik). Resultatene viser også at den yngste aldersgruppen, 18–29 år, er mer bekymret enn de eldre aldersgruppene.

Hva er det da som skal til for å få tilbake det tapte engasjementet blant unge?

Krever mer enn vakre løfter

Det hjelper i alle fall ikke, slik en representant for Frp har foreslått, å nekte den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg adgang til Norge på grunn av hennes deltakelse i klimaaksjoner.

For å bygge opp det nødvendige engasjementet som kan bidra til klimahandling som utvikler kloden vår til det beste for oss og andre her og nå og for fremtidige generasjoner, må det fremmes en ansvarlig politikk. En politikk som viser at Norge bryr seg, og at det hjelper å rope ofte og høyt.

I Norge har vi politikere som bryr seg, og mye skjer og settes i gang etter ulike politiske initiativ. Men det må demonstreres mye tydeligere hvordan summen av beslutninger peker mot de oppsatte målene. Det må mer til enn et vakkert løfte som sier at klima og natur skal være rammen rundt all norsk politikk.

Hva blir vi motivert av?

Og nå, i tiden frem til stortingsvalget i september, har de politiske partiene en gyllen anledning til å skape en valgkamp hvor klima og natur ikke bare kommer inn som pynt (det blir for lettvint å si at «klima er viktig»), men som viser vei for raske, krevende og gjennomgripende tiltak.

Politikerne er avhengige av støtte fra velgerne for å kunne gjennomføre sin politikk, og klimahandling foregår både sentralt og lokalt. Derfor er det viktig at vi som individer og borgere yter vår del. Men hva blir vi motivert av?

I en undersøkelse med 4070 deltakere gjennomført av Norsk Medborgerpanel spurte vi hva de mente ville være ord og argumenter som kunne motivere til klimahandling. I tillegg til å peke på dagligdagse valg som å reise mindre, gjenbruke og resirkulere, mente deltakerne at det ville være særlig motiverende om vårt felles ansvar ble tydeligere vektlagt – nødvendigheten av å vise ansvar for kloden og for kommende generasjoner.

Dette ble også knyttet til det å gå foran som et eksempel: «Uansett hva vi i lille Norge gjør, så må det være som foregangsnasjon for det gode eksemplet.» Og det er verdt å lytte til Sofie når hun spør «Hvorfor skulle ikke vi, i verdens rikeste land, gjøre drastiske og helt nødvendige grep, for å verne om vår felles framtid?»

Hvis vi snur ryggen til og ikke lenger bryr oss, forsvinner engasjementet og et realistisk håp om en bedre klode. Vi i «lille, rike Norge» bør være de beste på å ta vare på klima, natur og miljø.

La oss håpe at valgkampen setter dette høyt på agendaen, både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv, og slik vekker et nødvendig engasjement både blant unge og eldre.