FNs klimakonvensjon ble etablert under Rio-toppmøtet for miljø og utvikling i 1992. Hvert år møtes landene til «The Conference Of the Parties» – forkortet "COP». Den første fant sted i Berlin i 1995, ledet av Angela Merkel – den gang tysk miljøminister. Allerede da sa forskerne klart i fra om at det var nødvendig å begrense de globale utslippene av klimagasser for å unngå farlige klimaendringer, og Merkel argumenterte på møtet for å sette en grense for oppvarmingen på to grader. Nå er det trolig for sent.

Høydepunkter i møteserien er COP3 i Kyoto i 1997 der Kyoto-avtalen ble vedtatt. Hovedmålet var å redusere klimagassutslipp til «et nivå som hindrer farlige menneskeskapte forstyrrelser av klimasystemet». Mange husker COP15 i København i 2009 der president Barack Obama måtte tre inn i sluttforhandlingene for å unngå et totalt havari. Videre COP21 i Paris i 2015 med Paris-avtalen. Her er hovedmålet å «begrenseden globale oppvarmingen til godt under to grader og tilstrebe åbegrense temperaturøkningen til 1,5grader».

Status fire år etter Paris-møtet er skremmende – med en utvikling ute av kontroll. Til tross for 25 år med klimaforhandlinger fortsetter utslippene å øke. Siden møtet i Katowice i fjor har det kommet en rekke nye rapporter som understreker den økende dramatikken. Ifølge rapporten The truth behind the Climate Pledges er det bare 20 prosent av de 184 landene som har oppgitt utslippsforpliktelser med ambisjoner i takt med målene i Paris-avtalen. I tillegg ligger en rekke av disse etter lovnadene de la på bordet i Paris, da det ikke får konsekvenser å bryte dem. Av de fem største utslippsnasjonene (Kina, USA, EU, India, Russland i denne rekkefølge) som samlet står for 60 prosent av de globale utslippene, er det bare EU som har mål i overensstemmelse med Paris-avtalen. Men så langt ligger EU også etter i implementeringen. Norge er knyttet til EU, men forsøker gjennom kvotemekanismene å gardere seg så langt det er mulig innen EU-regelverket mot reduksjoner hjemme.