WWF Verdens naturfond har regnet på mulige skatteinntekter fra eventuell petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Ved oljeprisfall fra dagens nivå i 2030 og 2040 vil statens samlede skatteinntekter falle fra nesten 90 milliarder kroner til litt over 1 milliard kroner. Til sammenligning ble det eksportert hvitfisk for 13,8 milliarder kroner bare i 2016.

Usikkerhet om tempo, ikke retning

Oljeetterspørselen er under angrep fra alle kanter om dagen. Den klart viktigste sektoren for olje er transport, som til sammen står for over halvparten av verdens oljeforbruk. Forrige uke kunne vi lese at brusprodusenten Pepsi har bestilt 100 el-lastebiler fra Tesla. De overgikk dermed Budweiser som har bestilt 40 av samme bil. Omtrent samtidig kom nyheten at alle bussene i megabyen Shenzhen blir elektriske i 2018. At elbilene vil ta over persontransporten, er gammelt nytt. Nå kommer bussene, tungtransporten og på sikt elektriske fly. Retningen er klar: vi skal vekk fra fossil energi og over på fornybar. Spørsmålet er ikke lenger om dette vil skje, men hvor rask overgangen blir.

I tillegg til den raske teknologiutviklingen i transportsektoren, finner vi stadig mer olje. Skiferrevolusjonen i USA har gjort at landet nå har seilt opp som en av verdens største oljeprodusenter. En ny rapport fra analysebyrået Redburn forventer at produksjonskostnadene til skiferolje i USA vil falle fra rundt USD 50 per fat til USD 25-30 dollar fatet innen 2025-2030. Dette er dårlige nyheter for arbeidet med å forhindre alvorlige klimaendringer, samt for lønnsomheten til fremtidig norsk oljeproduksjon.

Lange ledetider

Det er dette bakgrunnsbildet oljeselskaper på norsk sokkel må forholde seg til når de skal ta investeringsbeslutninger. Det spesielle for norsk sokkel er at det gjerne tar minst 10 år fra et område åpnes for leting, til man kan komme i gang med produksjon. Det betyr at om regjeringen bestemmer seg for å åpne for petroleumsvirksomhet utenfor LoVeSe, vil produksjonsstart på eventuelle oljefelt ikke være i gang før rundt 2030. Med dagens markedsutsikter er det knyttet stor usikkerhet til om dette i det hele tatt vil kunne lønne seg. I tillegg har vi et skattesystem som sørger for at staten tar mesteparten av risikoen ved investeringer. Dersom nye investeringer i petroleum blir ulønnsomme, er det derfor Ola Nordmann som blir den største taperen.

WWFs nye notat tar utgangspunkt i forskningen til professor Klaus Mohn og i regjeringens Perspektivmelding som legger en oljepris på USD 63,75 per fat til grunn frem til 2060 (NOK 510 per fat). Med denne oljeprisen vil petroleumsutvikling utenfor LoVeSe etter alt å dømme bli lønnsomt i kroner og øre, om man ikke tar hensyn til eventuelle omdømmeskader og potensielle fall i inntekter fra fiskeri og turisme. Den gjennomsnittlige historiske oljeprisen ligger derimot under 40 dollar, så regjeringens syn på oljeprisen på lang sikt virker optimistisk. Med Perspektivmeldingens syn på priser vil de samlede skatteinntektene fra utbygging av LoVeSe kunne bli rett i underkant av NOK 90 milliarder i nåverdi. Ved et oljeprisfall til 30 dollar i 2030 og videre til 15 dollar i 2040, som IMF legger til grunn i en artikkel ved rask adopsjon av elbiler, vil de samlede skatteinntektene fra slik virksomhet gå mot 0. Oljeprisfallet i 2014 viser at om det blir ubalanse mellom tilbud og etterspørsel, kan oljeprisen falle til under 30 dollar. Oljepriser på godt under 20 dollar var ikke uvanlig før rundt 1970.

Historisk lønnsomhet på norsk sokkel har vært god, men risikoen fremover er økende. Dagens kunnskapsgrunnlag, både når det gjelder naturverdier og økonomiske utsikter for oljemarkedet, peker i samme retning: Planene om petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja bør skrinlegges en gang for alle.