I dette intervjuet i serien om norsk olje- og gasspolitikk fram mot 2030 og 2050 har vi snakket med tidligere olje- og energiminister Tord Lien.

• Han kritiserer sitt eget parti Frp for å ha blitt en aktiv motstander mot elektrifisering av sokkelen – noe han mener er “så langt unna seriøs industripolitikk som du kan komme”
• Lien støtter CO₂-prispolitikken som vil gjøre at noe olje og gass blir liggende fordi utvinning ikke lenger er lønnsomt
• Han mener oljebransjen selv må betale om det skal bygges et gassrør til Barentshavet
• Han peker på at det kanskje kan bli aktuelt å bygge ut mer LNG-kapasitet – hvis det blir lønnsomt – for da vil gass kunne fraktes uten at man er avhengig av rør, og uten at man er avhengig av det europeiske markedet

Oljemann i fornybarnæringen

Tord Lien var olje- og energiminister i Solberg-regjeringen fra 2013 til 2016, og har en lang historie som Frp-politiker – fra det første lokale vervet i 1991 til han sluttet som statsråd i 2016. Da ble han regiondirektør i NHO. Nå er han konserndirektør for kommunikasjon og samfunnskontakt i TrønderEnergi.  
 
I sin nåværende rolle jobber han med vannkraft og annen fornybar energi, men han er fortsatt en oljens mann. Han støtter ikke den type innstramminger i leteaktiviteten som Klimautvalget 2050 og andre har foreslått.  
 
– Jeg mener at det både er fryktelig dyr og antakeligvis ganske dårlig klimapolitikk å slutte å lete etter olje og gass på norsk sokkel. Og med den situasjonen verden er i nå, er det enda viktigere enn før at Norge er en trygg og stabil og forutsigbar leverandør av olje og gass, sier Lien til Energi og Klima.

Laber leting i Barentshavet 

Lien vil ikke begi seg utpå å spå hvor lenge det vil være etterspørsel etter norsk olje, eller hvor lenge det vil pågå utvinning fra norsk sokkel.  
 
Mye står og faller på Barentshavet. Ifølge Sokkeldirektoratet kan nesten to tredeler av de uoppdagede olje- og gassressursene i Norge ligge i dette havområdet over det nordligste Norge. Energiminister Terje Aasland har oppfordret oljebransjen til å drive aggressiv leting der.  

Samtidig er store deler av Barentshavet definert som «særlig verdifulle og sårbare områder» (se figur 4.1), og Havforskningsinstituttet og andre advarer mot å drive petroleumsvirksomhet i slike områder. Klimautvalget 2050 foreslo en stans i leting «som ikke er knyttet til eksisterende infrastruktur», og det gjelder først og fremst Barentshavet. 

– Det trengs store funn for at det skal være aktuelt å bygge infrastruktur fra Barentshavet, og det er mange i oljebransjen som snakker om at letingen der så langt har vært en skuffelse. Ville du turt å vedde på om det blir bygget noe gassrør fra Barentshavet og ned til Aasta Hansteen? 

– Det kan hende noen har kjempetro på å finne veldig mye mer gass, men jeg klarer ikke å se at vi i dag har kjennskap til ressurser som gjør det mulig å finansiere noe sånt. Det er en tung investering. Du skal jo fra Aasta Hansteen og rundt hele Lofoten – eller inn på land – og så på nordsida av Vesterålen, og der er det kjempedjupt! Og så videre nordover. Det er ikke ukomplisert å bygge og drifte slik infrastruktur her, det er ikke Nordsjøen vi snakker om, sier Lien.  

Oljebransjen må ta regninga for rør 

Den tidligere Frp-ministeren presiserer at han på ingen måte er imot et eventuelt rør fra infrastrukturen øverst i Norskehavet og opp til Barentshavet. Men det må være en kommersiell beslutning.  
 
– De som har trua på nye gassregioner må faktisk også betale regningen for å bygge infrastrukturen, sier Lien.  
 
– Men er det ikke dét som ligger i kortene?  
 
– Nei, ja, vi får se. Jeg tror noen kommer til å si «Dette her må staten betale for».  Ja, det er jeg ikke i tvil om! Og da mener jeg svaret må være nei, sier han.

Staten slipper ikke unna risiko

Som Frp vil Lien generelt begrense statlig pengebruk, og han peker også på at oljeskattepakken ble for «skarp».  
 
– Antakelig var det fornuftig, også samfunnsøkonomisk, å gjøre noe med de utfordringene korona satte oss overfor, for å opprettholde noe aktivitet, men det ble altfor mye, sier Lien og fortsetter: 
 
– Staten kan ikke på den ene siden si at olje- og gassaktivitet er sinnssykt lønnsomt for oss alle – og samtidig bruke en masse penger på å gjøre ting som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt, til bedriftsøkonomisk lønnsomt. 
 
Lien peker på at staten uansett vil måtte betale for en stor del av investeringen hvis kommersielle selskaper skal bygge et gassrør til Barentshavet. Det skyldes at selskapene kan trekke fra nærmere 80 prosent av sine «utgifter til inntekts ervervelse» på skatteregninga.  
 
– Staten kommer ikke unna risiko, for det er oljeskatteregimet som gjelder, men at staten skal betale noe mer av regninga enn det som følger av oljeskatteregimet, dét er jeg fundamentalt imot, sier han.

Bygge ut mer LNG-kapasitet? 

Sokkeldirektoratet er redd for at «store gassressurser og verdier kan bli innelåst i lang tid» hvis det ikke bygges mer eksportkapasitet fra Barentshavet.  

– Vi har bygd all vår eksportkapasitet i sør på rørsystemet. Det er bra fordi vi får lave enhetskostnader per eksportert kubikk, samtidig som det låser eksporten til konsumentene i Europa. LNG kan transporteres hvor som helst. Kanskje kan ressursene i nord være så store at det går an å skape lønnsomhet i å bygge opp økt LNG-kapasitet utover Melkøya, sier Lien.  
 
Anlegget på Melkøya presser sammen «luftig» gass og gjør den om til flytende gass (LNG), slik at den kan fraktes på skip.    
 
– Så da tenker du at det bør bygges et nytt anlegg? Ettersom kapasiteten på Melkøya er sprengt? 
 
– Ja, hvis det er lønnsomhet i å bygge mer for å gjøre gassen om til væske i Norge. Det er jo høyere operasjonskostnader med LNG enn det er med rørgass, men vi er veldig låst til å levere til Europa. Og vi må jo legge til grunn at etterspørselen etter gass i Europa vil bli gradvis redusert.
 
– Vi har flere konkurrenter på gassen etter hvert også, fordi LNG har gjort gassen til en global handelsvare på linje med olje. Hvis vi ikke har kjøpere for all gassen vi produserer på norsk sokkel, så kan det gjøre at gass må bli liggende. Det er helt reelt, legger han til.

Noe olje og gass blir liggende  

For Europas del handler kutt i gassforbruket delvis om å gjøre seg uavhengig av Russland, delvis om klimapolitikk. Denne politikken – og Norges klimapolitikk – vil gjøre at noe olje og gass ikke vil bli hentet opp fra norsk sokkel.  
 
– Jeg har vært av de politikerne som med åpne øyne og full forståelse har akseptert at hvis du øker kostnaden for å slippe ut CO₂ på norsk sokkel, så vil det gjøre at ellers lønnsomme ressurser blir liggende, fordi det ikke lenger å lønnsomt å utvinne dem. Dette visste man jo, da man innførte kombinasjonen av CO₂-avgift og klimakvotekostnad.  
 
– Tror du man ikke bare vil unngå ny utvinning noen steder, men også legge ned felt? 
 
– Erfaringsmessig vet vi at det er minst lønnsomt å elektrifisere de feltene som er i ferd med å nærme seg haleproduksjonen, så det kommer det sikkert til å bli en debatt om. Men jeg mener ikke at Stortinget skal si at dét og dét feltet skal legges ned. Det er mer en naturlig konsekvens av at kvoteprisen sakte, men sikkert går opp, og noe olje og gass ikke blir lønnsom lenger. Dette burde man ha skjønt nå. Dette er jeg for. Sånn må det være, sier Lien.

Tomt kvotemarked i EU i 2040 

– Tror du oljebransjen har tatt innover seg at kvoteprisene i EU vil bli veldig høye og at kvotemarkedet skal tømmes for kvoter til 2040? 

– Det siste vet jeg ikke, men svaret på på det første er ja. At kvoteprisen vil gå opp, det tror jeg man har begynt å planlegge for. Men om man begynte å planlegge i tide, det kan vel alltids diskuteres. Og så er jeg ikke overbevist om at EU kommer til å stå i det med null kvoter.   
 
– Det skal jo bli noen muligheter for unntak, for eksempel gjennom kompensering med CO₂-fjerning, men EU har pekt ut en retning her, og selv om noe kanskje vil gå saktere nå, så pleier de holde ord i veldig mye klimapolitikk? 
 
– Ja, man må nok innstille seg på at vi tåler veldig lite utslipp fra sokkelen om få år. 

Langt unna seriøs industripolitikk

«Stabil» og «forutsigbar» er ord Tord Lien liker godt, og bruker mye. Han er ikke veldig imponert over vinglingen i energipolitikken for tida.  
 
– Da du var olje- og energiminister jobbet du for flere elektrifiseringsprosjekter, men nå sier både ditt parti Frp og veldig mange andre at de ikke vil elektrifisere sokkelen med kraft fra land? 
 
– Ja, Frp roter nå hit og dit i klimapolitikken, også på elektrifisering. Det mener jeg er en uheldig industripolitisk tilnærming. Det er lange prosesser og det koster bøttevis av penger, så man kan ikke plutselig komme å si at selskapene ikke får elektrifisere likevel. Det er så langt unna seriøs industripolitikk som du kan komme, sier han.  
 
– Frp vil være de første til å si at denne industrien trenger stabile, forutsigbare, langsiktige rammer når det gjelder tilgang til areal. Og det er bra. Men så skal man plutselig mene helt det motsatte om tilgangen på kraft? Det synes jeg er underlig. 
 
– Ja, det er rart, for de sier de støtter oljebransjen. Mener du at dette undergraver framtida til oljebransjen? 
 
– Ja, det tror jeg det gjør. Og det gjør også at motstandere av næringa får vann på mølla, både nasjonalt og globalt.  

– Vi vinner til slutt 

Det siste året har det vært mye diskusjon om hvorvidt det pågår en faktisk energiomstilling til fornybar energi – eller om den nye fornybare energien bare legges til den fossile, og nærmest aldri vil erstatte den.  
 
– Hvordan ser du på debatten om «energy transition» og «energy addition»?

– Energikonsumet går dessverre fortsatt oppover, så det er rom for å bruke mer fossil energi nå, men når du ser på statistikken globalt, på hva det investeres i, så vil andelen fornybar energi øke dramatisk. Og det er en «energy transition», sier Lien.  
 
Han peker på at det er «mye capex, men lite opex» i fornybar energi, altså høye investeringskostnader, men lave driftsutgifter. Energitilførselen fra et petroleumsfelt vil dessuten skrumpe drastisk fra år til år, mens den fornybare energien er, ja, fornybar:  
 
– Det er ikke mulig for olje og gass å konkurrere med de prisene som vår bransje må ha for å ha lønnsomhet på sikt. Så det er uunngåelig at fornybar tar mer eller mindre helt over. Vi vinner til slutt.