Offshore vind er i ferd med å bli en storindustri – en svært viktig komponent i fremtidens karbonfrie energisystem og en industriell arena hvor Norge har store komparative fortrinn. Statkraft og Statoil har i fellesskap bygget Sheringham Shoal – en investering på rundt ti milliarder kroner som vil produsere 1,1 TWh i året, altså betydelige mengder ren fornybar kraft. Sheringham Shoal-kraftverket vil spare atmosfæren for omkring 400.000 tonn CO₂ hvis det er gass som erstattes, og nesten en million tonn hvis det er kullkraft som må vike.

I forbindelse med åpningen ser det ut til å være lagt opp til en høvelig dose pomp og prakt, med Kronprins Haakon som snorklipper. Men hva blir neste steg?

Det er mange store spørsmål som kan reises: Skal Norge og norske statskontrollerte selskaper være med på denne ferden på ordentlig i tiårene fremover, eller lar man det bli med denne ene vindparken? Skal man satse tungt? Hvordan skal man i så fall gjøre det? Hvilke roller skal Statkraft og Statoil spille? Skal man gjøre noe som helst for å etablere et lite hjemmemarked? Og kan man tenke seg en rolle for Oljefondet som investor i offshore vind?

Det er med andre ord mange langsiktige og strategiske avveininger som må gjøres, der politiske myndigheters holdning langt på vei vil være avgjørende.

Satsing på offshore vind vil være risikospredning for fossilnasjonen Norge

Satsing på offshore vind vil være risikospredning for fossilnasjonen Norge

Statoil og Statkraft er begge med i konsortiet som utvikler det gigantiske Dogger Bank-prosjektet. De første investeringsbeslutningene ligger to-tre år frem i tid. Det er dette som vil bli prøven. Men det er ikke bare Storbritannia som er et mulig marked. Også i Tyskland er det store muligheter. Andre land, både i Europa og ellers i verden, vil komme etter hvert.

Som sterk aktør innen fornybar energi i Europa, er det ganske naturlig at Statkraft ser offshore vind som en svært interessant arena. Alle store europeiske energiselskap satser på offshore vind.