Der Trump nøyer seg med å fjerne subsidier og skatteinsentiver, har Norge gått lenger: Vi har pålagt vindkraft en særskatt som gir den dårligere rammebetingelser enn både andre næringer og andre energiformer i Norge (se mer om dette nederst i artikkelen).

Dette gjør at norsk vindkraft i dag har dårligere konkurranseevne enn i de fleste andre land.

Resultatet? Større politisk risiko, høyere skatter og en kraftutbygging som har bremset til et minimum. Nå kopierer USA vår kurs – og det er dårlig nytt for det grønne skiftet.

Mens norske medier fyller spalte etter spalte om branner og hetebølger, snakkes det langt mindre om hva som faktisk må til for å bremse utviklingen. Fornybar energi er selve grunnlaget for å redusere verdens overforbruk av fossil energi. Likevel har Norge bremset utbyggingen.

USA kopierer norsk politikk

Mens EU og Kina ruller ut ny sol- og vindkraft i rekordtempo, strammer både Norge og USA inn. Biden-administrasjonens «Inflation Reduction Act» utløste store investeringer i fornybar energi og industribygging, men nå er retorikken – og politikken – snudd på hodet av Trump-leiren.

Trumps «One Big Beautiful Bill Act», som trådte i kraft i juli, vil reversere grønne skatteinsentiver og igjen kanalisere støtte til fossil sektor. I 2024 innførte Norge en grunnrenteskatt på vindkraft som reduserer lønnsomheten kraftig, uten at staten deler risikoen slik den gjør i olje- og gassnæringen. Skatten ble til og med gjort tilbakevirkende, noe som svekket tilliten til rammevilkårene.

I tillegg har Norge et konsesjonssystem som gjør at politiske skift i enkeltkommuner kan avgjøre om prosjekter gjennomføres eller stanses, selv der de er mest rasjonelle å bygge. Resultatet er høy risiko og lav forutsigbarhet for utbyggerne.

Politisk usikkerhet bremser

Felles for både USA og Norge er at politikken nå skaper en dyp og kostbar usikkerhet – for næringsliv, utviklere og klimamål.

Vi vet ikke nøyaktig hvordan Trumps energipolitikk vil slå ut, men den vil trolig bety lavere fart i utbyggingen av fornybar energi. I Norge er konsekvensene allerede tydelige: De fleste vindkraftprosjekter som utvikles i dag, vil ikke kunne realiseres, og flere solkraftprosjekter skrinlegges fordi kommunene sier nei.

Når ny kraftproduksjon uteblir, svekkes grunnlaget for industriutvikling, boligbygging og lavere strømpriser – og det blir vanskeligere å nå klimamålene.

Fra energipolitikk til kulturkamp

Motstanden mot ny fornybar energi i Norge handler sjelden om CO₂, kraftbalanse eller arealeffektivitet. Den er blitt en kulturkamp. Vindmøller symboliserer for mange sentralisering, nedbygging av natur og tap av lokal kontroll.

Vindkraft beslaglegger ca. 1 prosent av arealet skogbruket bruker årlig, men får en uforholdsmessig stor del av skylden for «nedbygging av natur». Mange lokalpolitikere sier nei fordi prosjektene oppfattes som fremmede eller påtvungne, ikke fordi de nødvendigvis er dårlig planlagt eller unyttige for samfunnet.

USA har sin versjon av dette. Der kobles vind og sol til Biden og «kysteliten», mens kull og gass forbindes med det tradisjonelle og trygge. Når politikk styres av identitet og symbolsaker, taper den langsiktige bærekraften.

Bioenergi – et behagelig alternativ

En pussig parallell mellom Norge og USA er den brede politiske støtten til bioenergi. Den fremstilles som både grønn og tradisjonell, og møter lite motstand fordi den bygger videre på etablerte næringer som jord- og skogbruk.

I Norge brukes store skogarealer til fjernvarme og vedfyring med lav effektivitet. I USA brukes landbruksarealer til biodrivstoffproduksjon. Fellesnevneren er lav energitetthet og liten verdiskaping per areal, men høy politisk legitimitet.

Bioenergi kan være nyttig i enkelte sammenhenger, men kan ikke dekke mer enn en brøkdel av fremtidens energibehov uten store arealinngrep.

Vi vet hva som må til – men gjør det motsatte

Både Norge og USA vet hva som må til for å lykkes med det grønne skiftet: mer fornybar energi, bedre strømnett, effektive konsesjonsprosesser og stabile rammevilkår. Likevel svekkes forutsigbarheten, investeringene uteblir, og debatten drukner i symbolsaker og interessekamp.

Når to av verdens rikeste og mest ressurssterke land velger å bremse utbyggingen av ren energi, sender det et uheldig signal til resten av verden.

Kanskje ser vi oss selv i Trump

Når vi reagerer på Trumps energipolitikk, er det fordi vi ser noe destruktivt – men kanskje også noe kjent. Det finnes et uttrykk som sier at det er lettere å se flisen i din brors øye enn bjelken i ditt eget.

I 2023, mens Norge så seg selv som en ledestjerne i det grønne skiftet, installerte Ukraina – midt i krig – fire ganger så mye vindkraft som oss. Samtidig brukte vi krigsutløst markedsuro som argument for å skattlegge fornybar energi hardere – en politikk som i praksis favoriserer det vi ønsker å redusere.

Kanskje bør vi bruke anledningen – når vi ser hvor galt det kan gå i USA – til å rydde opp i vår egen politikk. Hvis vi ønsker et fremtidig konkurransedyktig samfunn med mindre fotavtrykk, må vi gi ny fornybar energi stabile og forutsigbare rammer – og bedre grunnrenteskatten på vindkraft.