Den 10. juni i år vedtok et bredt politisk flertall at regjeringen bør trappe opp finansieringen til Klimainvesteringsfondet, et statlig investeringsfond for fornybar energi i utviklingsland, forvaltet av Norfund. Formålet er å redusere eller kutte utslipp.

Bred politisk enighet om klimatiltak er uvanlig i disse dager, men dette forslaget fikk støtte av alle partier utenom Fremskrittspartiet. Nå må regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for opptrapping i 2026-2030.

• Podkast med Eirik Mofoss i Langsikt: – Norge kan og bør bidra mer

Dessverre kan dette også gå galt. Som ofte ellers, «the devil is in the details». Hvis en økt satsing på Klimainvesteringsfondet skal ha netto positiv effekt, og nå et investeringsnivå som virkelig monner, må først en viktig hindring forseres: Finansdepartementets motstand mot endring.

Lønnsomme klimainvesteringer

I mange utviklingsland står mangel på kapital i veien for investeringer i fornybar energi og andre samfunnsnyttige prosjekter. Ved å stille med risikovillig kapital kan Norge bidra til å utløse slike investeringer – og samtidig tjene penger. Dette er Norfund sin modell.

I 2021 foreslo Solberg-regjeringen å gi Norfund et eget oppdrag om redusere og unngå utslipp, gjennom det som ble et Klimainvesteringsfond. Støre-regjeringen valgte å støtte dette.

På kun tre år etter oppstart i 2022, rapporterer Norfund at Klimainvesteringsfondets investeringer årlig bidrar til 17,6 millioner tonn CO2 i unngåtte utslipp. Det tilsvarer 40 prosent av hele Norges årlige utslipp. Samtidig har fondet hatt en gjennomsnittlig avkastning (internrente) på 19 prosent i norske kroner. Det viser at investeringer i klimakutt i sør både kan være lønnsomme og ha stor effekt.

Men hvem betaler?

Problemet er hvem som tar regningen for dette i dag. I praksis er det nemlig verdens fattigste som finansierer Klimainvesteringsfondets investeringer, selv om resultatene er i hele verden sin interesse. 100 prosent av alle statens overføringer til Norfund, deriblant Klimainvesteringsfondet, går nemlig over bistandsbudsjettet. Totalt har Norfund fått rundt 32 milliarder kroner siden 1997, som alternativt kunne gått til mer målrettede tiltak for verdens fattige.

Dagens praksis er både usolidarisk og urimelig, for statens kapitalinnskudd i Norfund er verken utgifter eller bistand, slik vi normalt forstår det. Selv det konservative Finansdepartementet regner kun 25 prosent av overføringene til Norfund som en utgift på statsbudsjettet. Resten fører de som en kapitalplassering, såkalte overføringer «under streken» (penger de forventer at ikke blir tapt, men som tvert imot skal gi markedsmessig avkastning).

• Les også: Statlige klimamilliarder til u-land: Derfor er lønnsomhet avgjørende

Å regne investeringer med markedsmessig avkastning som bistand er absurd. For Klimainvesteringsfondet spesifikt er formålet dessuten et fellesgode som gagner alle i verden, uten særlig høy relevans for utviklingsland. Da er det grunn til å spørre: Hvorfor skal likevel de fattigste i verden betale?

Tre tiltak for å gjøre klimafinansiering riktig

Knappe bistandsmidler bør gå til fattigdomsrettet bistand og de i verden som har minst, ikke til lønnsomme investeringer i utslippskutt i India – verdens femte største økonomi. Dagens praksis står også i veien for den økningen i finansiering som vi mener Klimainvesteringsfondet fortjener – fra dagens to milliarder i året til 10-15 milliarder eller mer.

I et Langsikt-notat om Norfund beskriver vi hvordan Stortingets vedtak om Klimainvesteringsfondet bør følges opp. Her er et minimum av tre grep som regjeringen bør ta i statsbudsjettet i høst:

1. Slutt å føre investeringene som en utgift. Klimainvesteringsfondet investerer på markedsmessige vilkår, sammen med private investorer, med en forventet avkastning som svarer til risikoen. 100 prosent av statens overføringer burde derfor vært «under streken», ikke bare 75 prosent som i dag.
2. Slutt å telle kapitalplasseringer som bistand. Kun utgifter bør telles som bistand. Dette er også hva Solberg-regjeringen foreslo for Klimainvesteringsfondet i 2021, før Støre-regjeringen svært overraskende endret på det. Nå bør de snu igjen.
3. La Norfund bruke opptjent overskudd som risikokapital. Til nå har Norfund fått 32 milliarder kroner over statsbudsjettet, hvorav 8 milliarder er satt av for å dekke tap. Men sannheten er at Norfund ikke har tapt penger – de har tvert imot hatt et akkumulert overskudd på 19 milliarder til nå. Samlet betyr det en risikokapital i dag som tilsvarer 115 prosent av statens grunnfondskapital – pengene staten forventer å kunne få igjen. Det er mer enn nok. Det bør derfor ikke være nødvendig med nye tapsavsetninger hvert år.

Norfund selv mener Klimainvesteringsfondet kan oppskaleres betydelig og raskt hvis politikerne ønsker det, men i dag tilføres det kun 2 milliarder kroner per år.

Hva står i veien for en oppskalering som monner, og gjort riktig? Jo, et Finansdepartement som insisterer på at alle klimatiltak er utgifter, selv når de i realiteten er lønnsomme investeringer. Deres risikoaversjon er her en direkte hindring for at det grønne skiftet skal lykkes. Det er en risiko i seg selv, og noe ingen er tjent med.