Klimainvesteringsfondet ble etablert av regjeringen i 2022. Det skal investere i fornybar energi i utviklingsland, og forvaltningen er lagt til statseide Norfund (se tekstboks). Over fem år frem til 2027 blir fondet tilført til sammen 10 milliarder kroner – 5 milliarder over statsbudsjettet og det samme fra Norfunds kapital.

Fondet er på kort tid blitt sentralt for Norges klimafinansiering – altså finansiering av klimatiltak i land som er definert som utviklingsland.

• Les mer: Disse klimatiltakene finansierer Norge i u-land

I 2023 sto fondet, sammen med investeringer over Norfunds utviklingsmandat, for 7,3 milliarder kroner. Det utgjorde 44 prosent av den samlede norske klimafinansieringen, viser tall fra Utenriksdepartementet. Tre av disse milliardene kom fra private selskaper som investerer i prosjekter sammen med Norfund og Klimainvesteringsfondet.

– Fondet har de første to årene investert mesteparten av kapitalen i India og Sør-Afrika. Der er det veldig god tilgang på prosjekter, sier administrerende direktør i Norfund Tellef Thorleifsson til Energi og Klima. Fondet jakter prosjekter i flere land, som Indonesia, Vietnam og Sri Lanka.

Avkastning forutsetning for å få inn private

Norfund har i en årrekke investert i utviklingsland. Målet har vært å redusere fattigdom ved å gjøre bedrifter levedyktige og lønnsomme og slik styrke privat sektor. Fornybar energi-prosjektene Norfund har investert i, har til nå hatt en avkastning på 6 prosent i lokal valuta og 9,8 prosent i norske kroner.

Avkastningen fra Klimainvesteringsfondet vil ligge noe høyere enn dette, forventer Thorleifsson.

Mens Norfunds tradisjonelle virksomhet har et utviklingsmandat, har Klimainvesteringsfondet et rent klimamandat: Det skal bidra til å redusere eller unngå klimagassutslipp ved å investere i fornybar energi i utviklingsland.

Fondet skal være minoritetsinvestor, og kan eie maksimalt 35 prosent av et selskaps egenkapital. Det må altså finne partnere, fortrinnsvis private investorer, og da er avkastningen avgjørende, fremholder Thorleifsson.

– Skal vi få med private av størrelse, så må vi vise at dette gir en avkastning som står i forhold til risikoen. Hvis vi bare får 1 eller 2 prosent avkastning, så får vi ikke noen med oss, det er derfor vi er så opptatt av avkastningen. Det er helt avgjørende for å greie å få til den mobiliseringen vi er ute etter, sier han.

Tar risiko i utviklingsfase

Investeringene i energiomstillingen er ekstremt ujevnt fordelt. Et hovedproblem for fattigere land er at kapitalen er mye dyrere enn i Vesten. Kapitalkostnaden for storskala solenergi er godt over dobbelt så høy i fremvoksende økonomier som i høyinntektsland, ifølge en rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA). Dette reflekterer høyere reell og opplevd risiko for investorer både på landnivå, i sektorer og på prosjektnivå, skriver IEA.

Fornybar energi krever store investeringer i en tidlig fase, mens driften har lave kostnader. Dermed blir fossil energi, som krever mindre investeringer, men er dyr i drift, mer konkurransedyktig enn i Vesten.

Klimainvesteringsfondet tar vesentlig større risiko enn mange private investorer, først og fremst ved å gå inn i prosjekter i en tidligere fase enn andre, forklarer Thorleifsson.

– Vi investerer i prosjektutvikling. Vi er opptatt av å bidra til å få prosjektene opp på et nivå hvor de er investerbare – hvor det er mulig for banker og andre finansinstitusjoner å komme med lånefinansiering, sier han.

– Det er mange som klager over at det ikke mangler kapital, men prosjekter. De forventer å få en ferdigskrevet kontrakt hvor du bare skal signere, litt som å kjøpe et papir over børs. Det er ikke sånn det fungerer, og derfor legger vi inn betydelige ressurser i prosjektutvikling, sier Thorleifsson.

Valg av land: Klimaeffekten først

Et ønske om størst mulig klimaeffekt av investeringene styrer hvilke land fondet har valgt å gå inn i, opplyser Thorleifsson (se liste over investeringene). Effekten måles i unngåtte klimagassutslipp. Fondet fokuserer derfor på land med en høy andel kull og andre fossile brensler i energimiksen.

– Eksempelvis i India, hvor du har over 80 prosent kullandel i energimiksen, så vil investering i fornybar ha en betydelig positiv effekt i form av unngåtte utslipp, sier han.

Unngåtte utslipp innebærer eksempelvis at investering i fornybar kraftproduksjon fører til at et nytt kullkraftverk ikke blir bygd.

De to siste årene har India bidratt sterkt til økningen i globale CO₂-utslipp. Thorleifsson viser til at India de neste 20 årene skal bygge ut like mye elektrisk kraft som det hele EU har i dag. Og tilsvarende vekst er ventet i land som Vietnam, Indonesia og Filippinene.

Fondet ønsker å investere mer i Indonesia og Vietnam, men har slitt mer med å finne gode prosjekter der.

– I Indonesia står kullinteressene fortsatt sterkt. Selv om de sier de rette tingene, så er det tydelig at det er sterke motkrefter som holder tilbake utbygging av fornybar, sier Thorleifsson.

– Vi må jobbe med mange land parallelt, og så kjører vi på der hvor vi har muligheter for å få gode prosjekter, legger han til.

I 2023 investerte Klimainvesteringsfondet 1,6 milliarder kroner i prosjekter som vil unngå 8,5 millioner tonn CO₂-utslipp årlig, ifølge fondets egne beregninger. Til sammenligning var Norges samlede utslipp i fjor på 46,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Kan oppskalere raskt

Nylig meldte franske Total, et av verdens største oljeselskaper, om en stor investering i solkraft i India. En kjent kritikk av Klimainvesteringsfondet er at dersom et prosjekt er godt, vil privat kapital kjenne sin besøkelsestid – hvorfor skal da Norge inn med statlige penger?

– Det er positivt at Total kommer på banen, og vi ser også noen andre, men vi trenger mye mer. Gjennomgående ser vi at vestlig kapital har trukket seg tilbake fra fremvoksende økonomier i mye større grad enn det vi hadde håpet og trodd, sier Thorleifsson.

– Kunne dere ha oppskalert Klimainvesteringsfondet fortere hvis dere ble tilført mer kapital, uten at det hadde gått ut over avkastningen dere ønsker å ha?

– Vi mener det. Vi ser at vi kunne utmerket godt investert vesentlig mer på mange av de prosjektene vi er inne i, og vi har et betydelig prosjekttilfang vi sier nei til fordi vi er begrenset i størrelse. Vi skal investere 2 milliarder kroner i året, det er det vi nå har i ønsket kapitalutlegg eller investering per år fra vår eier. Det er jo politikerne som bestemmer det, men vi har mulighet til å kunne gjøre mer, sier han.

Selger seg ut og investerer på ny

En måte Klimainvesteringsfondet kan øke investeringene på, er å selge seg ut av eksisterende prosjekter og «resirkulere» kapitalen, altså gå inn i nye prosjekter. Dette kan fondet gjøre alt i dag, forklarer Thorleifsson. Grunnen er at prosjekter blir attraktive for kjøpere når de er kommet over i driftsfasen.

– Hvis det er et sol- eller vindprosjekt som har vært kjørt et år eller to og man ser at solforholdene er gode eller vinden er stabil og man kan regne på hva avkastningen er på en lang kraftkontrakt, så er det mange som er interessert i å kjøpe seg inn i det. Da er risikoen kommet kraftig ned. Vi er ikke et kraftselskap, vi ønsker å få prosjekter til å skje, så vi selger gjerne for å resirkulere kapitalen, sier Thorleifsson.

Norfund investerer nå 2,5 ganger så mye som det mottar over statsbudsjettet på grunn av disse nedsalgene, legger han til.

Subsidier bare med omhu

Klimafinansiering dominerer i høst de globale klimaforhandlingene. En viktig konfliktlinje går mellom vestlige land og utviklingsland, både om hvem som skal bidra og hva slags type kapital som mobiliseres. Mange utviklingsland vil helst ha mest mulig støtte i form av tradisjonell bistand, ikke lån, garantier eller blandingsformer av offentlig og privat kapital. Vestlige land insisterer på at privat kapital uansett må mobiliseres.

Thorleifsson sier det er viktig å differensiere mellom land når det vurderes hvordan klimafinansiering legges opp.

– I mellominntektsland som India handler det ikke om subsidier. Der er en helt avhengig av å få markedet til å virke på en god måte. Å komme med subsidier og blandet finansiering i forskjellig grad trenger man ikke, og jeg tror nettoeffekten ville være negativ. Du ville få noen prosjekter som blir veldig lønnsomme, og investorene ville bare se etter den typen prosjekter. Det ender med at du får inn mindre kapital inn enn hva du ellers ville gjort, sier Thorleifsson.

– Men i de mest krevende landene i Afrika og noen asiatiske land hvor risikoen er veldig høy, så er ulik type blandet finansiering avgjørende for å greie å få med privat kapital. Det kan være i form av garantier eller valutasikringsinstrumenter eller på andre måter. Men det er viktig at den type instrumenter fokuseres på de landene hvor det ellers ikke investeres nesten noe som helst, og at man avgrenser pakkene av ulike subsidieordninger til land som virkelig sliter med å få finansiering, sier han.

Tredobling av fornybar til 2030?

– Under fjorårets klimatoppmøte var landene enige om å jobbe for en tredobling av den globale fornybar energi-kapasiteten innen 2030, noe som innebærer at utbyggingstakten må opp. Hva er hovedutfordringene i markedene dere kjenner når det gjelder å få til det?

– Det positive er at prisene fortsetter å falle, særlig på sol. Det er veldig bra, hadde det ikke vært for det, hadde jeg vært ordentlig pessimist. Men det hjelper at det finansielt sett er mer og mer attraktivt, også med batteriløsninger som faller i pris. Det handler nesten ikke om vannkraft lenger, det handler bare om sol og vind i våre markeder, men vi ser at vannkraft også kan spille en rolle i å stabilisere nettet slik at det kan ta imot en større andel variabel kraft fra vind og sol.

– Det er en del land som er ordentlig på hugget, og ser at dette både er finansielt nødvendig og viktig for å greie å levere energi til folket. Men det krever en «upfront» investering som er betydelig, det krever en evne til å lage lisensordninger, inngå kraftkjøpsavtaler og tenke langsiktig. Det er ikke alle land som er der, men for de som er der, så skjer det i høyt tempo. Kina vil stå for rundt 40 prosent av fornybarinvesteringene i verden i år og Afrika under 2 prosent. India øker kraftig, men vi trenger mer i andre deler av verden enn Kina. Der trenger vi kapital, og vår type kapital kan være et kjærkomment bidrag, sier Thorleifsson.