Den største klimasatsingen i regjeringens budsjettforslag er at det settes av 15 milliarder kroner til kjøp av internasjonale klimakvoter. Dette er kvoter som kan brukes til å innfri Norges klimamål under Parisavtalen for 2030 og 2035, selv om regjeringen har som ambisjon at disse målene i hovedsak skal innfris med nasjonale kutt og gjennom samarbeidet med EU.

Men de internasjonale kvotene trengs også for å innfri et annet mål, nemlig at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030. Det betyr at hele Norges utslipp i 2030, og alle påfølgende år, skal kompenseres fullt ved kjøp av FN-kvoter.

Betydelig kostnad av ti år gammelt vedtak

Målet om klimanøytralitet ble vedtatt av Stortinget i 2016. Siden den gang har markedet for FN-godkjente klimakvoter vært svært begrenset, blant annet på grunn av stor bekymring rundt miljøintegriteten til slike kvoter. De siste årene er det utviklet et nytt regelverk for FN-kvoter i tråd med artikkel 6 i Parisavtalen, men det er fortsatt usikkert hvordan dette markedet vil se ut.

Det er derfor svært vanskelig å anslå kostnaden for klimanøytralitet, men her er et eksempel: Statsbudsjettet for 2026 anslår at Norges klimagassutslipp vil være på knapt 40 millioner tonn CO₂e i 2030. Norske virksomheter som er omfattet av EUs kvotesystem, vil netto kjøpe rundt 10 millioner EU-kvoter som kan telles som norske utslippskutt. Hvis opptaket i skog inkluderes, kan ytterligere 10-15 millioner tonn regnes inn, gitt at fremtidig opptak følger historisk trend (noe som er svært usikkert).

Med et «gjenværende utslipp» på rundt 15 millioner tonn og en pris på for eksempel $20 for artikkel 6-kvoter, vil kostnaden være på rundt 3 milliarder kroner i 2030.

Selv om dette er et svært usikkert «estimat», kan kostnaden for klimanøytralitet bli betydelig, særlig fordi dette blir en årlig kostnad fra og med 2030.

Målet om klimanøytralitet innen 2030 fortjener derfor en ny diskusjon i Stortinget. Jeg mener det er tre grunner til å avskaffe målet.

1. Klimaeffekten er usikker

Den mest opplagte er at det er usikkert om klimaeffekten av kvotene vil bli god nok. Selv om Klima- og miljødepartementet har svært god kompetanse på internasjonale karbonmarkeder, vil det alltid være vanskelig å forsikre seg om at kvotene man kjøper, holder god nok kvalitet.

Det vil for eksempel være vanskelig å vurdere om artikkel 6-kvoter vil være addisjonelle i vertslandets klimamål under Parisavtalen (NDC). Mange utviklingsland har NDC-er som definerer hva de selv skal gjøre for å begrense utslipp, samtidig som de åpner for å gjøre mer med internasjonal støtte. Landene vil da ha et økonomisk insentiv til å sette sitt nasjonale «betingede mål» på et lavt nivå, slik at de har et større potensial til utslippskutt støttet av internasjonal finansiering som går utover egen NDC.

Det finnes helt sikkert mekanismer som kan motvirke slike insentiver, men det vil fortsatt være betydelig usikkerhet knyttet til klimaeffekten av ulike typer artikkel 6-kvoter.

2. Vi kan få mer for pengene på andre måter

Den andre grunnen til å avskaffe klimanøytralitetsmålet: Det er all grunn til å tro at Norge kan utløse større utslippskutt på andre måter enn gjennom kjøp av FN-kvoter.

Det mest opplagte alternativet er å øke bevilgningen til Klimainvesteringsfondet. Fondet administreres av Norfund og investerer målrettet i fornybar energi og infrastruktur, særlig i land som fortsatt er avhengig av kullkraft. Fondet har så langt hatt svært gode resultater, både på utslippskutt og avkastning.

Det siste er viktig, fordi det betyr at pengene som bevilges til Klimainvesteringsfondet, kan brukes flere ganger. De milliardene Stortinget setter av til kvotekjøp, vil forsvinne ut av statsbudsjettet hvert eneste år. Vi kan selvsagt håpe at prosjektutviklere vil reinvestere avkastningen de sitter igjen med, men det er utenfor Stortingets kontroll. En milliard til Norfund vil derimot kunne reinvesteres flere ganger, fordi fondet etter hvert vil selge seg ut av prosjekter, noe de så langt har gjort med god avkastning.

Norge har også andre ordninger som kan styrkes. Det kan for eksempel være Klima- og skoginitiativet som administreres av Klima- og miljødepartementet og Norads garantiordninger for fornybar energi.

Stortinget har vedtatt at Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering skal økes fram mot 2030. Hvis vi bruker tre milliarder i året på å styrke de etablerte ordningene, kan det i større grad utløse privat kapital, bygge norske kompetansemiljø på klimafinansiering og trolig gi mye større globale utslippskutt.

3. Klimanøytralitet har gått av moten

Dette er den tredje grunnen: Klimanøytralitet ses på en annen måte i dag enn i 2016.

Stortingets vedtak kom som en del av en bølge hvor flere land og ikke minst private virksomheter satte mål om klimanøytralitet. Det førte etter hvert til at begrepet ble mer og mer problematisk. For hva betyr det egentlig å være klimanøytral? Gir ikke det et inntrykk av at et produkt, en virksomhet eller et land ikke har noen negativ påvirkning på jordens klima? Jo, det er nettopp slik begrepet oppfattes. Derfor har det også kommet regler og retningslinjer for hvordan klimanøytralitet skal forstås og brukes.

Science Based Targets Initiative (SBTi) har utviklet en metodikk for å vurdere om klimamål er i tråd med 1,5-gradersmålet i Parisavtalen. Metodikken setter strenge grenser for når og hvordan klimakvoter kan brukes for å innfri mål om netto null. Klimakvoter kan kun brukes etter at virksomheten har gjort store kutt i egne utslipp, med tydelige føringer om at prosjekter knyttet til CO₂-fjerning skal brukes for å kompensere for gjenværende utslipp.

EU jobber også med å utvikle regelverk (Green claims directive) som kan gjøre det ulovlig for private selskap å markedsføre sine produkter eller sin virksomhet som klimanøytral gjennom kjøp av artikkel 6-kvoter.

Klimanøytralitet er med andre ord et helt annet begrep nå enn det var for ti år siden. Det norske målet fremstår som stadig mer malplassert og utdatert.

Norge kan bli en stormakt på klimafinansiering

Jeg er ikke grunnleggende kritisk til verken kvotehandel eller regelverket som er utviklet under artikkel 6 av Parisavtalen. Det er ingen tvil om at riktig utformede kvotemarked kan bidra til høyere ambisjoner, kostnadseffektive utslippskutt og til mobilisering av privat kapital til klimaprosjekter.

Likevel tror jeg ikke Norges mål om klimanøytralitet, med tilhørende kjøp av artikkel 6-kvoter, vil være den beste klimapolitikken. For milliardene som hvert år må bevilges over statsbudsjettet for å innfri målet, vil vi både kunne utløse større nasjonale utslippskutt og ikke minst mye større globale utslippskutt gjennom Klimainvesteringsfondet og andre ordninger.

Vi kan bygge sterkere nasjonal kompetanse på klimafinansiering og utløse betydelig mer privat kapital. Refinansiering av avkastning fra Klimainvesteringsfondet vil gi en langsiktig pengestrøm som virkelig kan gjøre en forskjell i det globale klimaarbeidet.

Målet om klimanøytralitet ble vedtatt med de beste intensjoner. Nå er det på tide å erstatte målet med smartere måter å bruke pengene på.