På nyåret for fem år siden inviterte Norsk klimastiftelse til Klimafrokost med tema: Hva vil vi med Statoil? I forbindelse med arrangementet ga vi ut en rapport med samme tittel. Det var mange gode grunner til å stille spørsmålet. Selskapets fokus på fornybar energi fremsto som laber, konsernsjef Helge Lund la til grunn en etterspørsel etter fossil energi som ikke var forenelig med togradersmålet.

Siden den gang har Norge sluttet seg til Paris-målene om å
begrense temperaturøkningen til godt under to grader og bestrebe seg på å nå
1,5 grader. De siste årene har det blitt tydeligere for ansvarlige ledere at
dette betyr null utslipp i 2050. Å sette sin lit til at såkalte negative
utslipp (NET – negative emissions technologies) skal redde oss hvis vi ikke
kommer ned i null er en høyst risikabel strategi. Å erstatte fossil energi med
fornybare løsninger, så fort som bare mulig, er eneste farbare vei om vi skal
ta klimautfordringen på alvor.

I en slik situasjon blir det for staten Norge stadig mer utfordrende å være majoritetseier i et selskap som også om to-tre tiår regner med å ha store deler av virksomheten sin i produksjon av olje og gass – med CO₂-utslippene som følger når oljen og gassen brennes og brukes.  

Som Norges grønne tankesmie inviterer Norsk klimastiftelse til en offentlig samtale om problemstillinger knyttet til Equinors strategier og prioriteringer i lys av energiomstillingen. Vi ønsker også å drøfte hvilket handlingsrom staten som eier av Equinor har og hvordan eierskapet kan utøves i en tid der olje og gass bør bli overflødig så fort som mulig. I anledning Klimastiftelsens #Klimafrokost 28. februar 2020 la vi frem et notat der vi spør: Equinors klimaproblemer – hvor tålmodige skal vi som eiere være? Notatet inneholder artiklene: