Ved årsskiftet sto det 400 ubrukte småkraftkonsesjoner på vent i Norge. Det er smått utrolige 100 flere enn på samme tidspunkt i fjor. Det bygges fortsatt småkraft, men i det store bildet er det for veldig mange bom stopp.

Årsakene? Til en viss grad lave kraftpriser, men dyre utbygginger samt kostbar og komplisert nettilgang for nye kraftverk er også en del av bildet. Det har lenge vært en oppfatning at NVE gjennom tyngende konsesjonsbetingelser som krav til minstevannføring og annet struper lønnsomheten i mange prosjekter. Det inntrykket bekrefter konsesjonsmyndigheten nå et stykke på vei selv gjennom følgende formulering i et brev fra NVE-sjef Per Sanderud til Olje- og energidepartementet:

«NVE mener det er realistisk å legge til grunn at kraftverk med utbyggingspriser inntil 6 kr/kWh blir bygget», skriver han i forbindelse med det såkalte Rullestad-Skrommeprosjektet.

Her er det noe som ikke stemmer. Smertegrensen for de aller fleste utbyggere går mye lavere enn dette. 6 kr/kWh er opp mot 40–50 prosent over det nivået utbyggere flest tør å investere på i dag. Som kuriositet kan det nevnes at Rullestad-Skromme ville få en negativ nåverdi på 80 millioner kroner med et slikt utgangspunkt. Dette gitt et avkastningskrav på 7 prosent – et nivå som er ganske vanlig i bransjen i dag.

Norge har betydelige ambisjoner for utbygging av fornybar energi. Innenfor det norsk-svenske sertifikatmarkedet skal det bygges 26,4 TWh. Alt ligger til rette for byggeboom for norsk småkraft, men så skjer dette: Den norske konsesjonsmyndigheten tror folk bygger til fantasipriser og agerer deretter. Samtidig gjør svenskene det motsatte. Der gis det så mange lettelser i rammevilkårene at «søta bror» tar innersvingen på Ola og bygger mange ganger så mye fornybart under sertifikatmarkedet som Norge. Sist vi sjekket sto det 5-1 til svenskene i fornybarlandskampen.

Svenskenes seiersmarsj har selvsagt ikke gått upåaktet hen i regjeringen. Derfor vil de innføre såkalte «grønne avskrivninger» for å bedre lønnsomheten i norsk vindkraft. Smak på den: regjeringen vil ha fart i fornybarutbyggingen og subsidierer den teknologien som er mest ulønnsom – nemlig vindkraften. Samtidig står 400 langt mer lønnsomme vannkraftprosjekter på vent. De vindskjeve avskrivningene forrykker teknologinøytraliteten i sertifikatmarkedet og fører til at de samfunnsøkonomisk mest ulønnsomme prosjektene blir bygd først.

Oljesmurte Norge har hatt god råd lenge. Så god råd at politikerne har kunnet tillate seg ikke å tenke økonomi i samme grad som andre land. Men har vi lenger råd til å føre en usammenhengende fornybarpolitikk? Først pålegger vi norske forbrukere å betale for ambisiøse fornybarmål gjennom elsertifikatmarkedet. Deretter gjør vi småkraftkonsesjonene så dyre at få tør å bygge, slik at det er svenskene som får nyte godt av norske forbrukeres offer. Stilt overfor tapet i landskampen velger regjeringen så å gi ekstraordinære fordeler utelukkende til norsk vindkraft. En vindkraft som dessverre er langt mer ulønnsom enn den store prosjektporteføljen av småkraft som på tross av tyngende konsesjonsbetingelser fortsatt er billigere enn vind.

Energi og Klima beskriver i artikkelen «Energiewende 2.0» Tysklands overgang fra fossil til fornybar energi. Tyskerne har revidert politikken sin på området og vedtatt en ny lov. Hvorfor? Jo, «kostnadene ved Energiewende skal holdes nede uten å fire på ambisjonene». Her hjemme gjør vi det motsatt. Vi beholder riktignok ambisjonene, men kostnadene og hvem som får gevinsten av innbetalingene fra norske forbrukere er det ikke så nøye med.

Kollapsen i oljeprisene viser at norsk økonomi ikke er usårbar. Fordelen er kanskje at norske politikere våkner og ser de åpenbare fordelene med en energipolitikk hvor mål, midler og ressursbruk sees i sammenheng – en energipolitikk hvor usammenhengende ad-hoc-tiltak ikke får skygge for helheten. Det har klimaet, norsk natur og norske velgere både fortjent og mye å tjene på.