Finansmannen Jan Petter Sissener skrev forleden en blogg der han tok for seg Miljøpartiet De Grønne og langet ut mot «den grønne kommunist» Rasmus Hansson. Sisseners utfall ble også plukket opp i Dagens Næringsliv.

Skribenten og samfunnsdebattanten Aslak Sira Myhre skriver i Dagsavisen om oljen og det grønne skiftet, og konkluderer med at «for et internasjonalt grønt skifte går den sikreste veien gjennom høy oljepris, ikke dagens krise».

Både Sissener og Sira Myhre har rett i at oljeinntektene har svært stor betydning for norsk økonomi og velferd, og at det vil være uhyre krevende å kompensere for inntektsbortfallet lavere oljeinntekter representerer. Det står ikke næringer i kø som kan gi tilnærmelsesvis samme lønnsomhet som når det utvinnes relativt lett tilgjengelig olje i perioder med høy oljepris.

Sira Myhre har også rett i at oljeprisfallet i 2014-15 i all hovedsak er drevet av endringer på tilbudssiden, først og fremst i USA.

Men både Jan Petter Sissener og Aslak Sira Myhre tar grunnleggende feil når de avviser at det grønne skiftet er i gang.

Sira Myhre skriver:

Det siste året har endetidsretorikken tatt en ny runde. «Det grønne skiftet», aktualisert av krisa i oljesektoren og Miljøpartiet de Grønnes plutselige gjennombrudd i norsk politikk, snakkes om som om det er noe som finner sted og ikke en teoretisk konstruksjon. Dette er en misforståelse som kan få vidtfavnende negative konsekvenser for norsk økonomi, og i det lange løpet bidra til å forsinke heller enn å framskynde den endringen i energimiksen som begrepet henviser til.

Sissener skriver:

Før finanskrisen var klima virkelig i vinden og det ble satset enorme summer på solcelleselskapet REC. Selskapet var kun slått av Statoil over de mest verdifulle på børsen og fremtiden så lys ut. Subsidier til utplassering av solceller i mørke tyske daler er i ettertid et godt eksempel på hvordan politikk kan feilplassere skattemidler. Nå er det total solformørkelse og REC er ute av landet. Ingen investorer blir med på noe slikt igjen.