De siste årene har bragt mye ny innsikt både om klimatrusselens alvor og om samfunnsendringene som skjerpet klimapolitikk og teknologisk endring representerer.Klimarisiko er samlebegrepet som oppsummerer både trusselen fra klimaendringene og forandringene som oppstår på veien mot nullutslippssamfunnet. Førstnevnte kategori handler om fysisk risiko – hva blir de økonomiske effektene av mer ekstremvær og havstigning? Den andre kategorien benevnes som overgangsrisiko – hvordan påvirkes økonomien når kull, olje og gass skal byttes ut med fornybare energikilder?

Da Ola Borten Moe lagde stortingsmeldingen «En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten» i 2011, var det bare i ganske nerdete aktivist- og forskningskretser at klimarisiko var noe tema. Seks år etter er bildet veldig annerledes. I finans- og næringsliv rettes stadig sterkere søkelys mot truslene og mulighetene overgangen til nullutslippssamfunnet representerer. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney har i regi av G20-landenes samarbeid gjort et stort og viktig arbeid for å belyse klimarisiko fra et finansielt ståsted. Det kommer stadig rapporter og nyheter som analyserer hvordan ulike sektorer i økonomien vil påvirkes, og mange investorer stiller krav til selskapene. Et nylig eksempel er en rapport fra Asset Owner’s Disclosure Project somrangerer en lang rekke store fond og forvaltere over hele verden etter hvor godt forberedt de er på å håndtere klimarisiko gjennom sine investeringer. Skandinaviske selskap kommer godt ut.  KLP er inne på «topp ti-listen», Storebrand er også blant de fremste.

Også i mange selskaper i sektorer som vil oppleve store endringer i lys av overgangen mot nullutslipp kan det observeres et stemningsskifte. Statoil er et eksempel. Spørsmålet er ikke om det vil skje forandringer som endrer betingelsene for et oljeselskap, men hvor fort og hvordan disse endringene vil skje. Statoils om at 15-20 prosent av selskapets investeringer i 2030 vil gå til fornybar energi, mot 5 prosent i 2016, er et eksempel.