Statoils Energy Perspectives føyer seg inn i rekken av fremtidsutsyn fra oljeselskapene som peker i retning av en fortsatt fossil fremtid. Statoil presenterer sin rapport som en nær objektiv analyse; i DN 22. juni understreker Statoil-økonomene at deres prognoser handler om hva de «venter, og ikke håper eller mener bør skje».

Samtidig sier sjeføkonom Klaus Mohn at han ser «vekst i våre markeder». Ja, det blir kraftig vekst i forbruket av fossil energi når man forutsetter sterk etterspørselsvekst og legger til grunn at fornybar energi vil vokse i svært lav takt.

En konklusjon er at det er «nokså urealistisk» å nå FNs togradersmål – ja, det blir det naturligvis når man legger inn forutsetninger for analysen på den måten som Statoil gjør.

Hvis man ser litt nærmere på forutsetningene for tallmaterialet som presenteres i rapporten, viser det seg at Statoil legger til grunn at hverken EU eller Kina vil nå sine mål for 2020. I denne bloggen har jeg konsentrert meg om kraftsektoren, det er der det er viktigst at CO₂-utslippene får en rask knekk. Det er også der den teknologiske og kostnadsmessige utviklingen er mest påtakelig – særlig i lys av det dramatiske prisfallet innen solenergi.

Statoil-økonomene skriver vakkert og vennlig om veksten i sol- og vindkraft de siste årene, men har ikke tro på at den veksten skal fortsette. For EU – eller OECD-Europa, for å være presis – tror ikke Statoil at fornybarandelen vil øke i takt med banen som ligger i EUs 2020-mål. Ifølge Statoil vil fornybarandelen i den europeiske kraftsektoren nå 22 prosent i 2020 (se rapporten side 49), – mens den var 19,9 prosent i 2010. Gitt utviklingen i særlig Tyskland er det trolig at man passerer 22 prosent veldig snart – altså lenge før Statoil tror man vil være der. Ser man på handlingsplanene til fornybardirektivet, vil fornybarandelen i EUs kraftsektor i 2020 være 33,9 prosent. Tallene kan studeres i Renewable Energy Snapshots 2011 (pdf). Ser man på tallene for Tyskland, vises samme tendens. Se Development of Renewable Energy in Germany 2011 (pdf). EUs mål om 20 prosent fornybar energi samlet, innebærer at fornybarandelen vil være vesentlig høyere i kraftsektoren, omkring 30-35 prosent.

Men dette tror altså ikke Statoil noe på. Man ser ut til å legge til grunn at det nesten ikke vil bli bygget ut fornybar kraftproduksjon i Europa fra nå til 2020 – tross Tysklands Energiewende, store investeringsprosjekter i Storbritannia – og i mange andre land.

Disse tallene og prosentsatsene er naturligvis «nerdeinfo», men de er viktige fordi materialet i Statoils rapport ganske sikkert vil ligge til grunn for selskapets egne analyser – og nok også bli brukt av andre aktører i politikk og næringsliv som tror at materialet Statoils store analyseavdeling presenterer er troverdig og grundig.

Den største feilkilden i rapporten er knyttet til vekstratene. Statoil tror veksten i fornybar kraftproduksjon globalt vil være på 5,2 prosent i perioden fra 2012-20, men så avta til 3,8 prosent per år i perioden fra 2020-2040.

Dette er lavere enn IEA legger til grunn i sin «World Energy Outlook». IEAs såkalte «new policies» scenario, som peker mot en oppvarming på 4 grader, opererer med en vekst i «other renewables» – altså utenom vannkraft og biomasse – på 7,9 prosent per år i perioden fra 2009-2035 i sin 2011-utgave.

Statoil legger seg altså under IEAs 4 graders-scenario når vekstraten i fornybar energi estimeres.

Skal dette slå til, må utbyggingen av sol- og vindenergi nærmest kollapse. Ingenting tyder på at det vil skje, selv om tunge økonomiske tider og utydelige politiske signaler betyr at det går saktere enn ønskelig i mange land. Nedenfor noen sitater fra IEA-rapporten Tracking Clean Energy Progress, som kom for noen måneder siden. Sol og vind leverer i henhold til tempoplanen togradersmålet krever.

Om sol:
“From 2000 to 2011, driven by strong policy support, solar PV was the fastest-growing renewable energy technology worldwide with an average annual growth above 40% in this period. Growth, however, has been concentrated in only a few markets (Germany, Italy, the United States and Japan). Regions with good solar potential (e.g. Africa and parts of Asia) need to add significant solar capacity to meet the technology contribution share in the 2DS scenario”.

Om vind:
“Onshore wind is on pace to achieve the 2DS scenario objectives by 2020, if its current rate of growth continues (27% average annual growth over the past decade). It is among the most cost-competitive renewable energy sources and can now compete without special support in electricity markets endowed with steady winds and supportive regulatory frameworks (e.g. New Zealand and Brazil). China, United States, Germany and Spain built the majority of the new power capacity and generation from wind in the past decade.”

Hvis noe kan sies med sikkerhet om IEAs prognoser, er det at de har spådd altfor lav vekst i sol og vind. Vekstratene som er vist til i disse sitatene, ligger skyhøyt over det som ble spådd for noen år siden.

Statoil har heller ikke noe tro på at Kina vil nå sine fornybarmål. Statoil-analytikerne har for øvrig ikke fått med seg at kineserne har skjerpet sine mål for 2020, blant annet for solenergi. Rapporten opererer med utdaterte tall (side 48.)

Statoil regner med at «new renewables» altså i hovedsak sol og vind, vil ha en vekstrate på 8 prosent årlig i Kina frem til 2040. Det er vesentlig lavere enn tallene IEA opererer med, selv i «current policies» scenariet som leder mot 6 graders oppvarming. I «current policies» opererer IEA med en årlig vekstrate på 13,2 prosent frem til 2035, mens vekstraten i 2-graders scenariet er 18,1 prosent.

Det ville vært en stor fordel om eksperter på Kina og kinesisk energipolitikk så nøye på Statoils prognoser. Kinas utvikling er så viktig både når det gjelder CO₂-utslipp og energimarkeder at inngående analyser er avgjørende for å forstå det som har skjedd de siste årene – og det som vil skje fremover.

Nå vil det selvfølgelig være stor usikkerhet knyttet til vekstrater over et så langt tidsspenn som frem til 2040. Statoil kan få rett, men selskapet kan også bomme totalt.

At målet om å begrense utslippene til to grader fortsatt er innen rekkevidde, fremkommer for eksempel i IEA-rapporten Energy Technology Perspectives 2012 som ble presentert for et par uker siden. Men i tograders-scenariet i denne rapporten er utsiktene for bruk av gass tonet kraftig ned i forhold til fremtidsbildet Statoil har mest tro på.

Når det handler om fremtiden, er mye selvsagt overlatt til hva man tror – og hva man ønsker skal skje. Statoil-økonomene sier de bruker sitt beste skjønn, men fremtidsutsynet fremstår likevel mer som en samling argumenter til understøttelse av selskapets strategiske veivalg enn som en kjølig analyse. Hvis det går slik fremtidsutsynet hevder, så vil det være bra for Statoils forretningsdrift – om ikke for klodens klima.

Hvis det derimot viser seg at vi som tror på en fornybar energirevolusjon får rett, vil Statoils veivalg i dag og årene fremover kunne vise seg å bli finansielle katastrofer – men kloden vil være på en mer bærekraftig kurs med tanke på å begrense klimaendringene til gunst for fremtidige generasjoner.

Uansett er det behov for mer debatt og dialog om de langsiktige utviklingstrekkene i energisektoren og forutsetningene man legger til grunn. Det står utrolig store verdier på spill. Beslutningstakere både i politikk og næringsliv må gjøre gode risikoanalyser før de tar sine avgjørelser – ellers gjør de ikke jobben sin.