Tilgang til ren energi er fremhevet som et hovedmål i Regjeringens stortingsmelding om utviklingspolitikken. Allikevel er meldingen tom for virkemidler som kan gi større fart på investeringene i samarbeidslandene. Det er synd, for det finnes faktisk en verktøykasse som myndighetene kan ta i bruk om de var villige til å tenke nytt på området.

Det er sesong for stortingsmeldinger, og man kan bli fristet til å spørre hva som er formålet med alle de voluminøse dokumentene som nå strømmer ut fra regjeringskontorene. I fravær av nye ideer, ny politikk eller nye virkemidler, synes de fleste å ende opp som en blanding av interessante kunnskapsnotater og politisk svada. Den nylig fremlagte meldingen om utviklingspolitikken er et av de siste eksempler i rekken.

«Dele for å skape» er overskriften på meldingen, som innledes med følgende «brannfakkel»: «Det er ikke sant at verdens fattigdom vil forsvinne bare den økonomiske veksten blir høy nok». Men er det noen seriøse krefter som virkelig mener det? Etter dette følger i og for seg interessante refleksjoner om både hvor viktig og vanskelig det er for de nye vekstøkonomiene å kombinere vekst og fordeling. Her er det mye tenkning som mange tidligere er blitt kjent med gjennom artikler og foredrag av professor Kalle Moene, blant annet.

Men det som mangler er en analyse av bistandsbudsjettet i lys i meldingen: I hvilken grad hvordan bidrar de 25 milliardene på bistandsbudsjettet til å underbygge målene som løftes frem? «I 60 år har norsk bistand feilet, lagt om kursen, feilet igjen og lagt om kursen igjen. Er det på tide å gi seg?» var temaet for den mye omtalte NRK-serien «Den gode viljen» som ble sendt i februar. Det er unektelig litt påfallende at bistandsmeldingen som ble fremlagt to måneder senere ikke nevner serien eller debatten som oppsto i kjølvannet av den med et ord.

Som det fremheves i meldingen, er investeringer i ren energi viktig av minst to grunner. Stabil energiforsyning er avgjørende for både vekst og fordeling, som bl.a. underbygges av en undersøkelse i 2012 som Den afrikanske utviklingsbanken står bak. På spørsmål om hva som utgjorde den største hindringen for å drive næringsvirksomhet i Afrika sør for Sahara, var svarene:

Samtidig er det i vår langsiktige interesse å bidra til at u-landene allerede tidlig i sin infrastrukturutbygging utvikler sine fornybare ressurser, og dermed unngår avhengigheten av dyr og forurensende fossil energi. Anvendelse av naturgass kommer her i en mellomstilling, da den både kan redusere forbruket av olje og kull. «Regjeringen vil øke støtten til fornybar energi, med tilgang til alle som mål», heter det derfor i meldingen.

Men hva vil Regjeringen gjøre? Nei, det får vi dessverre ikke noe svar på, bortsett fra at det er opprettet en egen budsjettlinje i statsbudsjettet for fornybar energi som for 2013 er på 1,4 milliarder kroner. Meldingen sier lite om hva denne budsjettlinjen inneholder, men ut fra det vi vet er det trolig en blanding av litt kapasitetsbygging, litt støtte til solkokere og landsbygdelektrifisering i Etiopia og Kenya, en stor sjekk til Liberias myndigheter til bygging av vannkraft samt noen egenkapitalinvesteringer eller lån til fornybar energi i Norfunds regi.

Etabler en budsjettpost for investeringsstøtte til kommersielle prosjekter innen fornybar energi og energieffektivisering

Det er dessverre ikke tilløp i meldingen til å angripe det som er hovedbarrieren for utrulling av fornybar energi i den tredje verden: Kombinasjonen av subsidier til fossil strømforsyning og høye finansieringskostnader gjør at en rekke samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter innen vannkraft, sol og vind ikke blir realisert. Det er det fullt mulig å gjøre noe med, uten at man for hvert prosjekt trenger å skrive ut sjekker på tre-sifrede millionbeløp til myndighetene slik man har gjort i tilfellet Liberia.

Det mest effektive vil utvilsomt være å legge til rette for privatutviklede og -finansierte prosjekter, fremfor å overføre penger til de ineffektive statlige energimonopolene som fortsatt er dominerende i utviklingslandene. Det kan enten gjøres ved å legge til rette for såkalte IPPs (Independent Power Producers), eller såkalte BOOTs (Build-, Own, Operate- and Transfer) innen fornybar energi.

Norge kan gjøre som bl.a. Tyskland, Japan, Nederland og Frankrike, og etablere en budsjettpost for investeringsstøtte til kommersielle prosjekter innen fornybar energi og energieffektivisering. Forutsetningen måtte selvsagt være at prosjektet er prioritert av vertslandets energimyndigheter, og begrenset til en mindre andel av den totale investeringen.

Ordningen kunne utformes som en form for risikolån som forutsettes tilbakebetalt dersom avkastningen til de private investorene blir som forutsatt. Alternativt kunne den utformes som en form for utviklingslån med en noe lavere rentesats enn hva bankene ellers tilbyr for tilsvarende prosjekter. En tredje modell kunne være å opprette et «hjemfallsfond» , som ga vertslandet mulighet til å kjøpe kraftverket tilbake etter kun 10 år i privat eie. I den grad salget skulle medføre tap for de private investorene, kunne «hjemfallsfondet» fungere som en kompensasjonsordning etter nærmere bestemte kriterier.

Til dette vil mange svare at vi har jo Norfund. Ja, det er riktig, Norfund gjør en meget god og viktig jobb som profesjonell og langsiktig investor, men deres oppgave er å drive etter kommersielle kriterier.  Det betyr i praksis at de investerer i lønnsomme prosjekter på linje med de øvrige investorene, men har ikke virkemidler utover det. Andre utviklingsbanker, f.eks. DEG i Tyskland, Proparco i Frankrike, IFC, etc, har i tillegg til de tradisjonelle egenkapital- og låneinstrumentene mulighet til å trekke en viss andel subsidierte lån eller bistand inn i prioriterte prosjekter innen fornybar energi. Dette er midler som ikke utviklingsbanken forvalter selv, men som forvaltes av søsterorganer til disse. Resultatet er at man kan bidra til å realisere prosjekter som ellers ikke ville bli bygget.

Meldingen fremhever ellers betydningen av å støtte utbygging av strøm og energiforsyning i områder som ikke er tilknyttet sentralnettet, gjennom mindre lokale nett og solcelleenergi og forbedrede kokeovner. Det er selvsagt også viktig, forutsatt at man har tenkt nøye gjennom hvordan disse systeme skal drives og vedlikeholdes etter at den første entusiasmen har lagt seg. Erfaringene tilsier at det er avgjørende med sterkt lokalt eierskap til slike initiativ, samtidig som ansvaret for prosjektene legges til organisasjoner som er varig til stede i lokalsamfunnet. Også her er det behov for å tenke nytt om lokalt entreprenørskap, finansiering og forretningsmodeller for å sikre at ikke prosjektene blir "døgnfluer".

Tør vi håpe på at stortingsbehehandlingen vil gi utviklingspolitikken verktøykassen den trenger for å utløse flere private investeringer i energisektoren?