Verden overså Etiopias største klimadugnad
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Teshome Hunduma Mulesa er seniorrådgiver i ForUM, men skriver her på egne vegne. Innlegget representerer hans egne meninger.
Den 3. august 2026 mobiliserte Etiopia millioner av mennesker for å plante over 800 millioner planter på en dag. Ifølge offisielle tall ble målet nådd, og siden Green Legacy Initiative ble lansert i 2019, skal landet ha plantet mer enn 48 milliarder planter. Tallene er nesten vanskelige å ta inn over seg.
Som med alle initiativer av denne størrelsesordenen, har de også blitt møtt med skepsis. Det er reist spørsmål ved om både de rapporterte plantetallene og hvor stor andel av plantene som faktisk overlever. Landsdekkende, uavhengig dokumentasjon er fortsatt begrenset, og mer systematisk vitenskapelig oppfølging vil være viktig.
Samtidig tegner forskningen et stadig mer nyansert bilde. Flere fagfellevurderte studier dokumenterer økt vegetasjonsdekke og karbonbinding, og en feltstudie fra Sør-Etiopia fant en overlevelsesrate på om lag 80 prosent for mer enn 44 000 undersøkte planter under gode lokale forvaltningsforhold.
Et av verdens mest omfattende initiativer for naturrestaurering
Men den viktigste historien handler ikke om hvorvidt tallet er 48, 40 eller 30 milliarder. Den handler om at et lavinntektsland har satt i gang et av verdens mest omfattende initiativer for naturrestaurering.
Vi lever i en tid der klimaendringer, tap av naturmangfold og arealforringelse ikke lenger kan behandles som separate utfordringer. De henger tett sammen og forsterker hverandre. Konsekvensene merkes i form av svekket matsikkerhet, økende vannmangel, tap av økosystemer og mer sårbare samfunn. Dette omtales ofte som den tredelte planetkrisen og danner bakteppet for de viktigste internasjonale miljøavtalene vi har i dag.
Forskning anslår at Etiopia hvert år mister mellom 1,5 og 2 milliarder tonn fruktbar matjord. Konsekvensene merkes i jordbruket, i vannressursene og i levebrødet til millioner av mennesker.
Det er nettopp denne forståelsen som ligger til grunn for verdens tre store miljøavtaler. Parisavtalen løfter fram betydningen av å bevare og styrke naturens karbonlagre som en del av klimainnsatsen. Naturavtalen forplikter verdens land til å stanse og reversere tapet av natur, blant annet gjennom restaurering av ødelagte økosystemer. FNs konvensjon for bekjempelse av ørkenspredning har gjort restaurering av forringede arealer til et globalt hovedmål gjennom arbeidet for å oppnå landdegraderingsnøytralitet innen 2030.
Få land kjenner disse utfordringene bedre enn Etiopia. Gjennom flere tiår har landet opplevd omfattende avskoging, alvorlig jorderosjon, tap av naturmangfold og forringelse av jordbruksarealer. Forskning anslår at Etiopia hvert år mister mellom 1,5 og 2 milliarder tonn fruktbar matjord. Konsekvensene merkes i jordbruket, i vannressursene og i levebrødet til millioner av mennesker.
Lang erfaring
Green Legacy Initiative ble etablert i 2019, men det var ikke starten på Etiopias arbeid med naturrestaurering. Gjennom flere tiår hadde landet bygget erfaring gjennom programmer for bærekraftig arealforvaltning, vann- og jordvern samt restaurering av forringede landskap. Green Legacy bygget videre på disse erfaringene og løftet dem til en ny skala.
Initiativet forbindes ofte med treplanting, men er langt mer enn det. Millioner av planter som settes i jorden er frukttrær som mango, avokado og eple, kaffeplanter, bambus, medisinplanter og andre agroforestry-arter, i tillegg til stedegne treslag.
Målet er ikke bare å øke skogdekket, men å restaurere ødelagte landskap, styrke naturmangfoldet, produsere næringsrik mat, skape inntekter og gjøre lokalsamfunn mer robuste mot klimaendringer. Slik gjenspeiler initiativet en erkjennelse som også preger den internasjonale miljøpolitikken, det vil si at natur og utvikling er ikke motsetninger, men gjensidig avhengige.
I et land der offentlige budsjetter alene aldri ville vært tilstrekkelige til å restaurere natur i nødvendig skala, har befolkningens deltakelse blitt en av de viktigste ressursene.
Like bemerkelsesverdig er måten dette gjennomføres på. Ved siden av offentlige investeringer har Etiopia etablert et nasjonalt fond for naturrestaurering, samtidig som skoler, universiteter, offentlige institusjoner, lokalsamfunn og millioner av frivillige mobiliseres år etter år. I et land der offentlige budsjetter alene aldri ville vært tilstrekkelige til å restaurere natur i nødvendig skala, har befolkningens deltakelse blitt en av de viktigste ressursene.
Ikke bare mottakere av støtte
Internasjonale forhandlinger om klima, natur, forurensning og arealforringelse handler med rette mye om ressursmobilisering. Utviklingsland etterlyser økt finansiering, teknologioverføring og kapasitetsbygging for å kunne oppfylle de globale forpliktelsene verden allerede har blitt enig om. Det behovet er reelt og vil vedvare, samtidig som den internasjonale finansieringen fortsatt ligger langt under det som er lovet og nødvendig.
Dersom verden skal lykkes med å håndtere den globale trippelplanetkrisen, må mediene også rette oppmerksomheten mot land som forsøker å omsette internasjonale miljøforpliktelser til praktisk handling.
Samtidig er ikke utviklingsland bare mottakere av støtte. Land som Etiopia investerer allerede egne begrensede ressurser, mobiliserer millioner av mennesker og prioriterer naturrestaurering til tross for store utviklingsutfordringer.
Slike initiativer trenger fortsatt finansiering, forskningssamarbeid og teknisk støtte. Men de trenger også noe langt enklere. De trenger oppmerksomhet. Til tross for at Etiopia mobiliserte millioner av mennesker og plantet over 800 millioner planter på en dag, fikk initiativet nesten ingen omtale i internasjonale medier.
Når internasjonale medier dekker krig, katastrofer og humanitære kriser, fyller de en avgjørende samfunnsoppgave. Men dersom verden skal lykkes med å håndtere den globale trippelplanetkrisen, må mediene også rette oppmerksomheten mot land som forsøker å omsette internasjonale miljøforpliktelser til praktisk handling. Land lærer ikke bare av hverandre gjennom vitenskapelige artikler og internasjonale forhandlinger. De lærer også gjennom journalistikken.
Etiopia ga verden et eksempel
Verden bruker enorme ressurser på å forhandle fram internasjonale miljøavtaler. Vi burde bruke litt mer oppmerksomhet på å se når land faktisk forsøker å gjennomføre dem.
Det handler ikke om å hylle et enkelt land eller overse legitime faglige spørsmål. Det handler om å erkjenne at klimaavtaler, naturavtaler og konvensjoner ikke restaurerer naturen av seg selv. Det gjør mennesker, institusjoner og samfunn i stand til å omsette internasjonale mål til praktisk handling.
I går ga Etiopia verden et slikt eksempel. Det minste vi kan gjøre er å legge merke til det.