Et stort nederlag for Norges petro-diplomati

Utpå vinteren skal energiminister Terje Aasland legge frem en stortingsmelding om petroleumspolitikken, den første på 15 år. Rammene for dette arbeidet ville vært annerledes om EU hadde sluttet seg til den norske regjeringens tenkning og talepunkter når det gjelder utvikling av oljeaktiviteten i nord. Hadde EU-kommisjonen applaudert for Norges planer, ville det vært lettere for Jonas Gahr Støre og Terje Aasland å fortsette langs den opptrukne kurs.

Nå blir det litt vanskeligere, men Støre og Aasland kommer neppe til å la seg rikke.

Likevel er det svært viktige politiske signaler i EUs nye Arktis-strategi, selv om det selvsagte også blir uttrykt: Norge er i sin fulle rett til å lete etter og utvikle nye petroleumsressurser lengst i nord.

Vil ikke kjøpe

Det er ingenting som tyder på at Ap-regjeringen vil la sine planer forstyrres av EUs signaler. Troen på at det vil finnes et marked lar seg neppe knekke ved at en talsmann for EU-kommisjonen sier det slik til Energi og Klima:

– Vi støtter ikke boring, og vi vil ikke kjøpe oljen som kommer fra disse utbyggingene.

Han legger til:

– Signalet vi gir, også til dem utenfor unionen som vurderer å bore, er svært tydelig: Det vil ikke være et marked i Europa for dette.

Støre-regjeringen vil antakelig svare at det ikke er ikke byråkratene i Brussel som inngår kontrakter, men kommersielle selskaper i EU-landene. Norske myndigheter vil også forsøke å forsikre oss alle om at petroleumsutvinningen i Barentshavet vil foregå uten nevneverdig risiko for regionens sårbare økosystemer.

Miljøbevegelsen og miljøpartiene vil fortsatt kunne bruke EUs Arktis-strategi som et tungt argument i sin kamp mot «utvikle, ikke avvikle»-kursen Støre-regjeringen fører. Derfor vil den bli viktig i den politiske debatten fremover, særlig knyttet til petroleumsmeldingen og det aller viktigste spørsmålet i norsk petroleumspolitikk, nemlig om det skal bygges et gassrør til Barentshavet. For hvorfor skal det bygges et slikt rør, hvis kundene sier de ikke vil ha gassen fra nord?

Importører og eksportører – ulike interesser

Men det ligger egentlig også mer i potten. De siste par årene har det blitt enda tydeligere hvordan importland og -regioner, som EU, har andre interesser, og derfor opptrer annerledes, i klima- og energiomstillingen enn eksportland, som Norge. Dette skillet er synliggjort for eksempel i og nyeste analyser som har kommet nå i høst. For importland går energisikkerhet og klimaomstilling hånd i hånd, mens eksportland i økonomisk forstand har interesse av at forbruket av fossil energi forblir høyt, nær sagt så lenge som mulig.