God og fornuftig klimapolitikk betyr at energi – først og fremst den fossile – blir dyrere. Dette er en ønsket effekt.

Dyrere CO₂-utslipp gir både private forbrukere og alt slags næringsliv incentiver til å endre atferd, og slik går utslippene ned.

CO₂-prising gjør at kostnadene ved bruk av energi går opp, enten det gjelder strøm, oppvarming eller transport. For folk flest er dette de lettest «avlesbare» virkingene av klimapolitikken.

• CO₂-prising «smitter» til strømprisen og gjør strømmen betydelig dyrere enn den ellers ville vært.
• Bensin og diesel blir dyrere når økte CO₂-avgifter legges på toppen av råvareprisen.

CO₂-prising har fordelingseffekter som vi må snakke mer om, og der det må jaktes på tiltak som både kutter utslipp og skaper bedre fordeling. Vi kan ikke forsinke eller avlyse klimapolitikken selv om det oppstår ugunstige fordelingseffekter. Men vi må finne ordninger og tiltak som kompenserer.

I litt ulike versjoner er dette en utfordring som gjelder i nær sagt alle land. I rike land (OECD-landene) er det et fellestrekk at andelen av inntekten som går til å betale energikostnader er mye høyere i lavinntektsgruppene enn blant de bedre stilte. Dessuten kan folk med lave inntekter i mindre grad tilpasse seg enn de med bedre råd, for eksempel ved å kjøpe elbil.

En undersøkelse Statistisk sentralbyrå gjorde under strømpriskrisen viste at utslagene var svært store. Særlig den nederste femtedelen på inntektsskalaen opplevde at de høye strømprisene virkelig gjorde store innhogg i kjøpekraften.

Når det gjelder bilhold og bilbruk, viser data at kjørelengde og bileierskap øker med inntekten. Blant folk med lave inntekter, er bileierskap langt mindre utbredt enn høyere på inntektsskalaen. Å kjøpe en ny bil er stort sett forbeholdt folk med relativt god råd, og kjørelengden i husholdningene har sterk sammenheng med antallet biler en familie har til rådighet.

Det er ikke mulig å se for seg at en så stor transformasjon som overgangen til et samfunn uten klimagassutslipp kan skje friksjonsfritt. Klimapolitikk og klimatiltak må ha bred legitimitet i befolkningen. Vi ser i mange land at motstand mot klimapolitikk og klimatiltak blir en del av totalpakken som tilbys velgerne fra høyreorienterte populister, sammen med innvandringsmotstand og angrep for eksempel på retten til abort.

Generelle støtteordninger og subsidier for grønn omstilling har lett for å treffe feil, hvis mer rettferdig fordeling er et mål. At det stort sett bare er fancy teknologi som gir husholdninger støttekroner fra Enova, er et eksempel. Et annet er at elbil-subsidiene har gjort luksusbiler nær avgiftsfrie, selv om moms for prisen over et visst nivå nå motvirker dette noe.

Strømstøtten er også slik utformet at den gir mest til de som har høyest forbruk og bor i de største husene.

Når det gjelder støtteordninger for enøktiltak og solceller, er det også antakelig slik at det er folk med store hus og god økonomi som i hovedsak har fått mest støtte.

Hva slags meny av politiske tiltak er det som kan sikre både nødvendige utslippskutt og en fornuftig omfordeling mellom ulike inntektsgrupper?

Venstresiden og det brede sentrum må svare ut dette ved å utforme politikk som virker «på ordentlig», som faktisk leverer svar.

Jeg tror det er ved å bruke logikken som ligger i prinsippene bak ideene om Karbonavgift til fordeling (KAF) at løsningene finnes. Karbonavgift til fordeling (KAF) går i korthet ut på at pengene staten drar inn gjennom klimaavgifter fordeles likt på alle innbyggere. Det premierer lavt forbruk av (fossil) energi og stimulerer til atferdsendring. Den som bruker lite energi blir vinneren – den som bruker mye får økte kostnader. Flere partier har foreslått KAF-modeller gjennom årene, men det har aldri vært drevet frem som en prioritert sak.

Prinsippene kan anvendes både når det gjelder strømregningen og for drivstoffavgifter.

Det er stadig diskusjon om strømstøttens fremtid og den bør legges om i tråd med dette prinsippet. Å beregne grunnlaget kan gjøres på forskjellige måter, men hovedpoenget er at høyere kraftpriser i markedet – blant annet på grunn av CO₂-prising – gir kraftselskapene og staten en ekstraprofitt. Det skjer en omfordeling fra forbrukerne, til staten og kraftselskapene. Disse pengene bør deles likt ut til alle. Det vil relativt sett gi mest til de som bruker minst, har minst å rutte med – og dermed også de som har lavest mulighet til tilpasning. Samfunnsøkonomisk analyse har utredet en omlegging av strømstøtten på vegne av en del organisasjoner og interessegrupper, men deres skisse er unødig komplisert.

Det er store penger vi snakker om her, betydelige milliardbeløp.

Sammen med økt støtte til energieffektivisering i husholdningene kan et slikt system både gi de ønskede klima- og energipolitiske effektene, og sikre at fordelingshensyn ivaretas. Man unngår også tukling med markedets gode sider, nemlig evnen til å produsere kraft mest mulig effektivt.

Tilsvarende modell kan brukes når diesel- og bensinavgiften økes. Summene som dras inn til staten kan deles ut likt til alle.

Dette vil være politikk som virker «på ordentlig».

Det vil ikke være millimeterrettferdig, men det vil gi store befolkningsgrupper en kontantoverføring som er begrunnet i omfordelingen klimapolitikken skaper. Vinnerne vil i all hovedsak være folk med lave inntekter som lever nøkterne liv.

Jeg tror det ville være veldig bra hvis fagbevegelsen og venstresiden løfter disse problemstillingene, utreder litt ulike løsninger, og forlanger at allierte i de politiske partiene løfter det høyere på dagsordenen. Klimapolitikken er kommet for å bli, og den vil bli skjerpet i årene vi har foran oss. Da må vi også skjerpe den politiske tenkningen og kreativiteten knyttet til fordelingsvirkningene klimapolitikken skaper.