Å få til en stor norsk satsing på havvind har vært diskutert i ti-femten år, men det har aldri tatt ordentlig av. Nå ligger det an til å skje noe – fordi en svært sterk og bredallianse har meldt seg. Equinor, Statkraft, Hafslund Eco, Aker, Eni og HitecVisions grønne arm – støttet av NHO-familiens ulike grener – har samlet seg bak et felles opplegg. Trolig har denne alliansen nok politisk og økonomisk makt til å få det omtrent som de vil.

Det er store og langsiktige vyer over dette, som handler om hvordan Norge kan bruke sine fortrinn på en måte som gir betydelig verdiskaping på veien mot netto null.

Dette tilsier at en stor norsk satsing på havvind, gjort på riktig måte, er rett vei å gå. Og uten at mange interesser ivaretas samtidig, er det umulig å få til noe som helst. Da vil de ulike aktørene blokkere hverandre. At store kraftselskaper som Statkraft og Hafslund Eco nå er med på havvind, gjør at en viktig motsetning er borte. Samtidig advarer ordførerne på Haugalandet mot at de store oljeselskapene får urimelige fortrinn, og ønsker en mer åpen konkurranse enn det som ligger i «gigantalliansens» opplegg.

Oljesektoren er med på havvindsatsingen fordi en del oljeinstallasjoner skal elektrifiseres for å kutte klimagassutslipp. Hvis investeringene skjer slik at de besluttes mens «unntaksordningen» i oljeskatteregimet gjelder, vil staten ta en større andel av kostnadene enn om det skyves forbi denne fristen. Dette er en av grunnene til at det haster for oljeselskapene.

Det er uten tvil nødvendig at staten bidrar økonomisk til å realisere (flytende) havvind, men det må også vises varsomhet. Korona-krisen gjør at viljen til å åpne opp for mer statlig pengebruk er større enn i mer normale tider. Milliardene flyr, og subsidier deles ut med rund hånd. Støtten til seismikk-selskapet PGS er et grelt eksempel.

Overfor E24 forsikrer NHO-direktør Ole Erik Almlid at selskapene bak havvindalliansen ikke «ønsker å be om milliardsubsidier helt utover det anstendige».

Politikerne må passe på i det vi kan kalle den "store fordelingspolitikken". Det kan ikke være sånn at store selskaper outsourcer alt som er av utviklings- og klimakostnader til skattebetalerne, mens aksjonærene tar gevinsten – slik vi så da Lundin økte utbyttet etter skattegaven fra staten. Derfor må politikken sørge for at det ikke gis ved dørene når Kjell Inge Røkke og Anders Opedal banker på.

Når norsk oljeaktivitet for alvor nå går inn i en høstingsfase, så må statens andel av grunnrenten være så høy som overhodet mulig. Jo mer av oljeselskapenes inntekter som ender i statskassen, jo bedre er det. Derfor er det fornuftig å finne frem forslaget fra Klimaomstillingsutvalget om en omstillingsavgift for oljesektoren. Da henter staten inn ekstra penger fra oljeselskapene, som brukes til tiltak som for eksempel flytende havvind eller hydrogenproduksjon. Kombinert med en tilstrekkelig høy CO₂-pris, i tråd med forslaget i regjeringens klimamelding, kan en omstillingsavgift gi de riktige incentivene, uten at statskassen tømmes.