Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skrev for et par dager siden en analyse som forteller at regjeringen i sitt høringsnotat om Norges klimamål for 2035 avviser å følge EØS-utvalgets råd om at klimasamarbeidet med EU bør videreføres, og at dette bør avklares raskt.

Statssekretær Sigrun Aasland i Klima- og miljødepartementet skrev dette tilsvaret til Ask. Hun viser til at «det er vanskelig å ta konkret stilling til et regelverk som ennå ikke foreligger», men kommenterer ikke at regjeringen ikke vil følge rådet fra EØS-utvalgets flertall.

Også Miljødirektoratet og Klimautvalget 2050 har anbefalt at Norge viderefører samarbeidet med EU forbi «utløpsdatoen» for den nåværende avtalen som er i 2030.

Høringsnotatet om Norges klimamål for 2035 er et ytterst viktig dokument, fordi det legger føringer for den langsiktige norske klimapolitikken. Undertegnende har stilt spørsmålet «Hvor er Jonas?» – først og fremst fordi høringsnotatet legger seg på et så lavt «gulv» for utslippskuttene i 2035 at det vil være brudd med Parisavtalen.

Spørsmålene som drøftes i høringsnotatet – herunder samarbeidet med EU – viser svært viktige veivalg for Norge:

• Skal Norge satse på «minst mulig, senest mulig» som strategi i klimapolitikken, med friest mulig sjonglering både når det gjelder størrelsen på målene for utslippskutt og hvordan forpliktelsene skal oppnås?
• Eller skal Norge forankre klimapolitikken tettest mulig både i FN-avtaler og særlig i EU, og slik gi den nasjonale klimaomstillingen drahjelp gjennom forpliktende samarbeid med våre naboland, mens norsk næringsliv får like vilkår som sine europeiske konkurrenter?

Norge er som kjent en del av det indre marked gjennom EØS-avtalen og en lang rekke direktiver og forordninger knyttet til klimapolitikken er også EØS-relevante. Statssekretær Sigrun Aasland – og høringsnotatet – bruker som argument for å skyve på avklaring om Norges klimaavtale med EU at klimaregelverk for perioden etter 2030 ikke er vedtatt. Slik usikkerhet om EUs fremtidige politikk var det også da den nåværende klimaavtalen med EU ble inngått i 2019. Både innstrammingen når det gjelder utslippsmål og det meste av direktiv-tsunamien knyttet til «Fit for 55» og RepowerEU har kommet til etterpå.

Norge har valgt en tilknytningsform til EU gjennom EØS-avtalen som har denne dynamikken. EU utvikler løpende sin politikk både på gamle og nye områder.

Det slås ettertrykkelig fast i Eldring-utvalgets rapport at EØS-avtalen og samarbeidet med EU ikke er noe koldtbord Norge kan forsyne seg fra etter eget forgodtbefinnende. Norge er en del av EUs indre marked gjennom EØS, og veldig mye av reguleringene på klimaområdet er en del av EØS. Som kjent oppfattes etterslepet som et stigende problem, ikke minst av utenriksminister Espen Barth Eide. Men som Alf Ole Ask skriver i sin analyse, er regjeringens linje i høringsnotatet en oppskrift på økende etterslep.

Manglende avklaring om klimaavtalen kan brukes som argument for å skyve på konkrete saker, og usikkerhet om norsk deltakelse kan svekke muligheten til å påvirke beslutningene i tidlige faser. Dette vil være uheldig for norsk næringsliv, og det vil skape større usikkerhet om klimapolitikkens overordnede rammer.

Samtidig vil spørsmålet om selve videreføringen av en klimaavtale med EU være et bakteppe. Om det forblir uavklart, vil det skape større rom for Senterpartiet og andre som ser seg tjent med at strid om samarbeid med EU er en kontinuerlig størrelse i norsk politikk.

Siden vi nå står foran fire nye år med Donald Trump som president i USA, er det blitt enda viktigere å redusere omfanget av mulige konfliktsaker mellom Norge og EU. For Norge er tette og gode relasjoner med våre europeiske naboland av enda større betydning enn før, særlig hvis det drar seg til i handelspolitikken. Å være på «innsiden» av EUs klimapolitikk vil redusere risikoen for å bli stående alene, enten motparten er USA eller Kina. Å plukke godbiter, uten å forplikte seg, vil neppe gi plusspoeng i Brussel.

Dette handler om viktige veivalg for Norge. Klimapolitikken og energiomstillingen, i alle dens fasetter, vil være omdreiningspunktet for den langsiktige utviklingen av norsk økonomi og næringsliv. Å satse på «senest mulig, minst mulig» som strategi i klimapolitikken, vil være et valg som gjør at Norge lett kan ende opp som en sinke der våre naboland og konkurrenter beveger seg mye raskere mot nullutslipp.

Klimatrusselen og behovet for å kutte utslipp ned til netto null blir ikke borte om USA har fått en president som ser ut til å velge amerikansk alenegang. Snarere er bildet det motsatte. Det er sterkt behov nå for lederskap, støtte til internasjonalt samarbeid og troverdig gjennomføring av stadig mer ambisiøse mål, slik Parisavtalen forutsetter. Men Støre/Vedum ser ut til å være på en annen kurs.

Jeg har skrevet det før og gjentar det gjerne.

Det er nesten ikke til å tro at Ap/Sp-regjeringen ber om at det utredes et klimamål som ikke skjerpes fra 2030 til 2035, slik den gjør når den i høringsnotatet ber om innspill til et mål i intervallet mellom 55-80 prosent, målt mot 1990.

PS! Jonas Gahr Støres britiske statsministerkollega og partivenn Keir Starmer har brukt COP29 i Baku til å annonsere et mål om 81 prosent utslippskutt målt mot 1990, i tråd med rådene fra britenes «klimavaktbikkje» Committee on Climate Change.