Bare få uker etter at statsminister Jonas Gahr Støre kastet glans over åpningen av Yaras pilotanlegg for grønn hydrogenproduksjon i Grenland, kom nyheten om at gjødselgiganten legger vekk planene om å gjøre hele fabrikken på Herøya utslippsfri. En slik omlegging ville satt sluttstrek for et av Norges aller største punktutslipp og fjernet 800.000 tonn CO₂ i året. Det Enova-støttede pilotanlegget kutter bare 40.000 tonn CO₂ i året og gjør at noen få prosent av produksjonen renses.

Det er gjennom fullskala elektrifisering at Yara ville gjort et virkelig sprang, men dette prosjektet – kalt Hegra – legges altså nå bort.

Yaras toppsjef Svein Tore Holsether viser til at mye har endret seg siden prosjektet ble lansert for fire år siden. Da var de geopolitiske forholdene mer stabile, Yara hadde tilgang på rimelig kraft, og troen på at myndighetene ville stille opp med støtte var større.

Nå skal Yara kutte driftskostnader og redusere investeringene for å få opp lønnsomheten.

Lederen i Herøya Arbeiderforening, Tor-Morten Thorsen, frykter følgene av beslutningen om å legge vekk elektrifiseringsplanene. Han mener ifølge NRK at det kan være en «start på døden til fabrikken».

Denne saken stiller store spørsmål ved gjennomføringsevnen i den store omstillingen som er nødvendig for å kutte klimagassutslipp og sikre norsk industris langsiktige konkurransekraft. Arbeiderpartiets mantra om å «kutte utslipp og skape jobber» forutsetter at det fattes beslutninger utover å dele ut Enova-millioner til piloter og forsøk.

Målet i Hurdalsplattformen om å kutte 55 prosent av utslippene til 2030 innen Norges grenser blir dessuten enda mer urealistisk når Yara dropper sine planer.

Omstilling av kunstgjødselproduksjon er et svært viktig klimatiltak, i nasjonal så vel som i europeisk og global målestokk. Verden trenger kunstgjødsel for å brødfø befolkningen. Samtidig er denne industrien en svært stor utslippskilde. At den avkarboniseres er viktig både for å fjerne industriens egne utslipp, og fordi den kan være med på å fjerne utslipp i andre sektorer. Ammoniakk, som er en nødvendig innsatsfaktor i gjødselproduksjon, kan også brukes som drivstoff i skip.

I dag skjer nesten all kunstgjødselproduksjon i verden basert på fossile kilder, i hovedsak gass. Det er to veier til å gjøre fabrikkene utslippsfrie. Gjødselproduksjonen kan bli tilnærmet utslippsfri ved å benytte blå hydrogen. Da må den fossile gassen renses gjennom karbonfangst og -lagring. Alternativet er å fremstille grønt hydrogen gjennom elektrolyse, noe som forutsetter store volum fornybar energi. Det er elektrolyse som har vært Yaras plan i Grenland.

Begge disse teknologiske sporene har ulemper og fordeler. Produksjon av blå hydrogen krever kostbar karbonfangst og bidrar til å drive etterspørsel etter gass. Produksjon av grønt hydrogen krever tilgang på store mengder fornybar energi. I Grenland har det vært snakk om drøyt 4 TWh, og som vi har lært de siste årene er tilgang på rimelig fornybar energi en betydelig knapphetsfaktor.

Fellestrekket ved begge disse teknologiene er at de gir dyrere gjødsel enn om produksjonen skjer fossilbasert og med store utslipp, slik tilfellet er i dag. CO₂-prisen gjennom EUs kvotesystem er i seg selv ikke tilstrekkelig for å skape lønnsomhet for de utslippsfrie løsningene, så andre virkemidler må tas i bruk.

En mulig vei er at den ekstra kostnaden skyves utover i verdikjeden ved at vi betaler litt mer for matvarer og næringsmidler som er produsert med kunstgjødsel uten utslipp. Potetgullet fra PepsiCo-konsernet vil snart være fremstilt på den måten. Bøndene som rundt om i Europa dyrker poteter for dette selskapet vil bruke utslippsfri gjødsel, levert fra Yaras pilotprosjekter. PepsiCo ser en merverdi i at verdikjeden er utslippsfri.

Men skal dette monne må skalaen opp. I en sektor så gjennomregulert og politisk styrt som det norske landbruket burde det være mulig å få til noe liknende i stort omfang. Men da må det skapes langsiktig og stabil etterspørsel etter kunstgjødsel som er produsert uten utslipp. Det er ikke økonomi i landbruket til at bøndene kan bære den ekstra kostnaden, den må til syvende og sist havne hos forbrukeren. Men hvor mye dyrere blir brødet eller grønnsakene om prisen på kostnadsfaktoren kunstgjødsel går noe opp? Det er mange som forsyner seg på veien fra jord til bord.

Gjødselproduksjon er strategisk svært viktig. Russland har store posisjoner i dette markedet og det er selvsagt avgjørende at Norge sammen med våre venner i EU og Storbritannia kutter avhengigheten av russisk vare mest mulig. Men produksjonen i Europa må samtidig legges om og bli utslippsfri.

Norge burde ha gode forutsetninger for å få til utslippsfri gjødselproduksjon, enten den grønne eller blå veien til utslippsfri produksjon blir valgt.  Yaras beslutning gjør det nødvendig med en «restart» – hvis ikke koker dette bort for godt.

Landbruksminister Geir Pollestad sitter på noen av virkemidlene, næringsminister Cecilie Myrseth, klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen og energiminister Terje Lien Aasland, på andre. Yara må på sin side erkjenne at det ikke er mulig å lempe alle kostnader over på staten og skylde på politikerne når et slikt prosjekt legges vekk.

Trusselen som henger over dem alle er at fagforeningsleder Tor-Morten Thorsen får rett i sin spådom om at manglende grønn omstilling over tid kan true arbeidsplassene hos Yara i Grenland.

(Denne teksten er første gang publisert i Dagsavisen torsdag 1. august.)